Et besøk ute i periferien

I dag var jeg på et kundebesøk i et av Oslos drabantbyer. Et område som ikke akkurat er kjent for sitt gode navn og rykte. Jeg dro av gårde med friskt mot og et åpent sinn. Kundebesøket skulle foregå på arbeidsplassen hos kunden. Bydelshuset. Da jeg nærmet meg forstod jeg raskt at kartet mitt ikke helt holdt mål, og jeg spurte en dame om veien til bydelshuset. «Beklager, jeg vet ikke om noe bydelshus», sa hun. «Neivel», sa jeg. «Hva med sosialkontoret», spurte jeg så, for det hadde kunden nevnt at hun jobbet på. «Javisst, det er rundt den svingen og heisen opp i fjerde».  Jaha. Jeg kjørte rundt svingen og parkerte. Også her ble jeg rådvill. Så mange hus, så mange innganger, ingen skilt til bydelshuset. En rekke drosjer stod linet opp på gaten, så jeg spurte nok en gang om hjelp. Drosjesjåfør: «Bydelshus? Nei, det har jeg ikke hørt om. Men du har trygdekontoret og sosialkontoret der borte om du følger den veien der.». Da jeg ruslet bortover gangveien hadde jeg kapitulert, og spurte henslengt en mann: «Sosialkontoret hen, da?». «Inn der!», pekte han sløvt og luntet videre.

Akk. Jeg kjemper hardt for å ikke være fordomsfull. Vilikke vilikke vilikke være fordomsfull.

Men ellers var det veldig fint der, altså.