Kampen fortsetter

Mange lenker fremdeles til denne siden.

Men kampen fortsetter her.

Asymmetrisk

Ferdigflyttet. Nå gjenstår bare noen timer med utpakking og noen nye bilder på veggene. Å flytte opp i 5. etasje uten heis har ikke vært bare bare. Nakken har slått helt krøll på seg. Skarp smerte når jeg beveger på hodet, og verkende skuldre og armer. I dag fikk jeg komme til en fysioterapeut. Det var på tide etter et par episoder hvor jeg har brutt ut i stille hulking og «stakkars, stakkars meg»-tanker. Fysiodamen hadde en væremåte som minnet om Phoebe Buffay og hun hadde stemmen til Pia Tjelta. Jeg likte henne umiddelbart. Hun studerte ryggen min inngående. Det var en «skikkelig drøy scoliose» og «den mest asymmetriske kroppen». Jeg har tidligere nevnt at jeg har asymmetriske øyne. Nå viser det seg altså at også resten av kroppen er skjev. Det var hovne muskler på den ene siden, ribbein som bare buler ut på den ene siden. Og en veldig c-formet ryggrad. «Ikke rart du har vondt», sa hun medfølende etter å ha trykket og kjent her og der. Det var nesten så jeg måtte hulke litt til av å bli sett. Og trodd. Man er jo alltid så redd for å ikke bli trodd. Er man ikke? Nå skal jeg komme tilbake til henne flere ganger, så hun får løsnet meg opp, gitt meg varmebehandling, og så skulle hun motivere meg til å trene. Trening måtte til.

Jeg har pakket ut et par esker i kveld. Uffet meg og akket meg, og nå ligger jeg på sofaen og tenker at utpakking kan vente til jeg igjen kan igjen er venn med kroppen min. Au.

…Og sånn går dagene

Jeg må jo bare komme igang igjen. 

Oppdatering siden sist:

Jeg har vært igjennom et samlivsbrudd, byttet til veldig nyere bil (de aller fleste biler er veldig nyere enn den gamle Mazdaen jeg hadde), jobb (jeg kunne ikke fly rundt på kveldene i kundemøter når jeg skulle bli alene med en relativt liten gutt) og kjøpt meg en leilighet. Leiligheten er akkurat perfekt for meg og min sønn. Helt riktig beliggenhet, og veldig fin. Vi flytter om en uke. Den ble kjøpt rett før jul, så alt tilsier at jeg burde hatt god tid til pakking, sortering av ræl og kasting. Burde. Har ikke gjort. Januar ble borte uten at jeg helt skjønte hva skjedde. Og dagene går. I går kom dagen hvor jeg virkelig skulle sette i gang. Gå igjennom ting som skulle kastes i kjelleren. Ja, jeg hadde virkelig de beste intensjoner. Måtte bare skylle noe i oppvaskkummen før jeg satte i gang. Også måtte jeg fyre litt i peisen. Dårlig kombinasjon, som førte til at jeg glemte vannet som rant, og lagde en stor oversvømmelse på kjøkkenet. I mens trakk all røyken fra peisen inn i stua, og hele huset og alle klær luktet (lukter) bål. Det var alt som skulle til for at jeg kapitulerte også denne gangen. Og isteden ble liggende under et pledd (som også luktet bål) og så på Charterfeber, før jeg gikk og la meg på et soverom hvor det luktet bål. Og med en haug klissvåte håndklær liggende etter oversvømmelsen. Jeg har ikke engang vaskemaskin om dagen. Den er ødelagt. For å slippe å bære en ny først ned i kjelleren for så opp de fem etasjene jeg har flyttet til, så har jeg ventet med å kjøpe en ny. Det resulterer i at jeg stadig vekk inviterer meg selv hjem til folk med en Ikeapose med skittentøy under armen. Veldig sosialt, men jeg gleder meg til det er over.

Jeg har én uke igjen på å sortere, pakke og kaste. Jeg er håpløs.

 Ja, sånn går dagene. Dere skjønner at det ikke er stort å blogge om?

Bloggtørke

Det har vært stille, så stille. Alt er forandret.

Jeg tenkte å blogge igjen, men vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg kan begynne med et ‘Hei!’.

Hei, verden!

Et besøk ute i periferien

I dag var jeg på et kundebesøk i et av Oslos drabantbyer. Et område som ikke akkurat er kjent for sitt gode navn og rykte. Jeg dro av gårde med friskt mot og et åpent sinn. Kundebesøket skulle foregå på arbeidsplassen hos kunden. Bydelshuset. Da jeg nærmet meg forstod jeg raskt at kartet mitt ikke helt holdt mål, og jeg spurte en dame om veien til bydelshuset. «Beklager, jeg vet ikke om noe bydelshus», sa hun. «Neivel», sa jeg. «Hva med sosialkontoret», spurte jeg så, for det hadde kunden nevnt at hun jobbet på. «Javisst, det er rundt den svingen og heisen opp i fjerde».  Jaha. Jeg kjørte rundt svingen og parkerte. Også her ble jeg rådvill. Så mange hus, så mange innganger, ingen skilt til bydelshuset. En rekke drosjer stod linet opp på gaten, så jeg spurte nok en gang om hjelp. Drosjesjåfør: «Bydelshus? Nei, det har jeg ikke hørt om. Men du har trygdekontoret og sosialkontoret der borte om du følger den veien der.». Da jeg ruslet bortover gangveien hadde jeg kapitulert, og spurte henslengt en mann: «Sosialkontoret hen, da?». «Inn der!», pekte han sløvt og luntet videre.

Akk. Jeg kjemper hardt for å ikke være fordomsfull. Vilikke vilikke vilikke være fordomsfull.

Men ellers var det veldig fint der, altså.

Som julaften på kjærringa

Det er november. Det regner. Det kommer til å være kaldt i natt. Jeg har time til omlegging av dekk på torsdag. Jeg har et kundemøte på andre siden av byen i morgen tidlig. Jeg har aldri forsøkt å skifte dekk, jeg. Og jeg tror alle som kjenner meg ler høyt og støyende dersom de prøver å se for seg meg med jekk (ja, for man bruker jekk, sant?) og annet dekkskiftutstyr. Hvert år blir jeg, som den gode nordmann jeg er, overrumplet av glatte veier og slitte sommerdekk. Og jeg har en vag forutanelse om at nettopp det kommer til å skje i morgen tidlig også.

Den samme manglende evnen til å være forutseende ga seg også til kjenne i helgen. Det var middagsgjester planlagt god tid i forveien. Og først i aller sisten liten er jeg i stand til å rydde, shoppe og lage maten. Jeg kommer jo alltid i mål på et vis med noen nødløsninger her og der, men det hadde ikke skadet og vært bittelitt mer a jour.

Ei heller kan jeg planlegge morgendagens antrekk eller smøre matpakker før jeg legger meg. Nei, for det kan utsettes, fortenk.

Og så har vi julaften. Man skulle tro at en såpass fastspikret dag kan planlegges. Men nei. Hvert år banner jeg innbitt et sted rundt den 19. desember. Da har jeg fremdeles igjen å kjøpe de fleste julegaver, samt bursdagspresang til min far som fyller år 22. desember. Og hvert år sverger jeg like innbitt på at neste år skal jeg faenmeg starte med julegaver en gang tidlig i oktober, og være i mål i november. For å unngå panikkshopping. Jeg ser for meg nå at det vil være idyllisk, ja nesten avslappende å ta julehandelen på Ski Storsenter om noen uker. Julepyntet senter og nisser og glade barn og alt. Også graver jeg litt overfladisk i hukommelsen og husker at det er så fjernt fra idyllisk og avslappende som det kan få blitt. Jeg oppmuntrer herved alle til å legge igjen lenker til julegavetips og nettbutikker i kommentarfeltet. Og samtidig deler jeg min favorittbutikk med dere: Pur Norsk. En aldri så liten perle i Thereses gate.

På jobb MÅ jeg planlegge. Der leverer jeg ukeplan og vet hva jeg skal gjøre når store deler av tiden. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om jeg fikk herje på egen hånd uten mål og mening hele tiden.

Syk som en mann

Det skjer noe med meg når jeg får feber. Jeg reduseres til et skjelvende vrak uten evne til å ta meg nevneverdig sammen.
Det kom kastet på meg i går. Fin frem til middag, plutselig verkende ledd og muskler, kaldsvette og dundrende hodepine. Kvalm og uggen. Og herrejemini så stakkarslig jeg blir! Natten ble gjennomført med tilhørende feberfantasier, hvor jeg fant sjansen for å stryke med som særdeles tungtveiende. Jeg greide å karre meg opp for å bringe poden til skolen. Vel hjemme igjen var det av med ubehagelig jeans, og resten av dagen har vært tilbragt i sort ullstrømpebukse og hvit fleecehettegenser. Det er visst en lov som sier at jeg må se ut som en håpløs dass dersom jeg er skral. Og her ligger jeg på sofaen. Her har jeg ligget siden i dag tidlig. Vel vitende om at hverdagen foregår utenfor dette huset som om ingenting har skjedd. Akkurat nå føles det som om jeg sannsynligvis aldri blir frisk. Jeg er svett på ryggen, og har vondt i hele kroppen. Dårlig ånde og rødmusset ansikt. Bad hair day på toppen av det hele.
Også er ikke mamma her med blomkålsuppe og Cola.

Akk.

Hun trengte hjelp

En gang fortalte hun meg alt om hva hun hadde opplevd. Uredd og uten å vike berettet hun hvordan det var og hva som skjedde. Vi satt under samme pledd, drakk glovarm te, og hun fortalte alt. Hun fortalte alt om da hun en gang la seg flat og lot andre ta vare på henne i flere uker. Hun fortalte om hvordan dagene hadde faste rammer, hvordan hun lydig kom seg opp av sengen hver morgen, fikk sin medisin, spiste frokost i matsalen, satt rundt et bord med penn og papir, fikk ny kunnskap, innsikt. Hun kunne fremdeles huske lyden av trekkspilldøren til matsalen da det var klart for middag. Hun husket sengen sin. Varmen da hun leste i en bok i solveggen. Roen i kroppen da hun før leggetid nok en gang hadde fått medisiner. Tryggheten ved å vite at her var ingen fristelser, her var alt rolig. Ansiktene og stemmene. Hun husket en dame som på klingende svorsk sa: «Glem inte å si: Jag går inte i sönder!». Jeg så noe sårt da hun fortalte at hun hadde glemt lukten av såpen på toalettene, fargen på veggene, lyden av den tunge døren i gangen.

Jeg synes det hørtes godt ut. Å bli tatt vare på litt. Ikke behøve å tenke på alle krav og forventninger der ute. Både de man skaper selv, og de fra andre. Bare få lov til å være, og gi seg selv tillatelse til å ta hensyn til seg selv.

Jeg vet at det er greit at jeg skriver dette. Hun går ikke lenger i stykker.

Forming og sånn

Jeg trodde jeg kjente lukten av einer i dag. Og da – med en overraskende kraft – merket jeg at jeg savnet formingstimene på skolen. Sløyden og tekstil. Å bruke svipennen. Det var det morsomste. Lage alle mulige skilt, bilder, tegneserier med svipenn på finérplate. Gosj, så lei mine foreldre må ha blitt av svipennbilder. Og å pusse med sandpapir. En einerbit med denne lukten. Først med grovt papir, så med finere og finere helt til trebiten var blankpolert. En trebit helt uten andre egenskaper enn at den var glatt som bare det. Lage enkle dusker i gilde farger på tekstilen. Sitte i en krok med makramé. Fingerhekle. Sy sammen stoffbiter i 80-tallsfarger til krøllete duker. Dersom ting var vanskelige; for eksempel å strikke et pannebånd, mistet jeg lysten. Men i dag savnet jeg disse enkle tingene som ikke krevde spesielle ferdigheter annet enn å like å sitte rolig og pusle. I snekkerverkstedet til morfar kunne jeg tegne omrisset av en båt, han skar den ut med den store stikksagen, og jeg slo inn en spiker som mast. Det var det. Så enkelt. Og tegning og maling. Jeg kunne sitte så lenge med det. Også keramikktimene, da. Skjeve vaser, stygge askebegre (jeg vedder penger på at barna ikke lager askebegre på keramikken lenger), skulpturer og kuer. Jeg lagde en fin ku til Tina en gang. Og Tina lagde en fin keramikkting til meg. Jeg fant den i en lykkeboks her om dagen. En boks med brev og bilder fra venninner. Og altså denne keramikksaken fra Tina. Armen har falt av, men den er egentlig like fin.

Dersom man kan ta opp formingstimer på grunnskolenivå på Blindern, så melder jeg meg sporenstreks. 

okt-091.jpg

Selvinnsikt

Jeg tror jo at jeg har det. Jeg gjør meg opp tanker om meg og mine handlinger. En viss selvinnsikt, i det minste. Noen ganger har jeg til og med tenkt at livet ville vært enklere om jeg ikke hadde fullt så mye selvinnsikt, men bare drev avgårde uten å reflektere så mye. Men så tenker jeg «finnes de som innser at de IKKE har det?». Jeg har til gode å se noen med manglende selvinnsikt, som plutselig ser at de egentlig ikke har det. Jeg ser de som lever livet i all sin enkelhet, og ikke vet at de er gjenstand for andres lattermildhet. Jeg ser faktisk ganske mange av de. Hva om jeg egentlig lever i en egen boble uten evne til å se hva som EGENTLIG er mine karakterbrister? Hva om mine karakterbrister er noe helt annet enn de jeg tror? Hva om jeg aldri kommer til å nærme meg en realitet? 

Dette var en veldig trøblete tanke, og jeg håper den går over snart.

En allsidig blogg

Bloggen blir stadig funnet. Her er et utvalg fra den siste tidens søkeord og -uttrykk:

steder man kan finne seg et raskt knull
hjelp ved bønn
liker ikke meg selv
livredd de store dyrene
masturbere i dusjen
røyke lucky strike
oslo massasje naken
cola fyllesyk
onanere mens han sover
en gammel kvinne går forbi
hva virker vanndrivende
tegninger til filmen spirit hingsten fra
Hvordan onanere
Elixia vs. Sats
han onanerte på jobb

I tillegg er det som vanlig mye Mazda 626, Marianne Aulie, pupper og Elixia.

Jeg benytter anledningen til å sende en hilsen til min mor dersom hun tilfeldigvis skulle lese her:
Dersom du leser dette, mamma, så vil jeg presisere at dette er ikke – jeg gjentar IKKE – representativt for min blogg og min hverdag.

God helg.

Aulie truer

Marianne Aulie er atter på krigsstien. Denne gangen er hun i harnisk etter at Petres radiotryne Mina Hadjian har fått sparken, og kommer følgende:

– Det er lov å snu, og det må P3-ledelsen gjøre i dette tilfellet. Jeg forlanger at de gir Mina jobben tilbake, sier Aulie til VG Nett.

Jeg er spent på hvilke konsekvenser det blir for Petre om de ikke etterkommer Aulies ord.

Akkjasann.

Observasjoner i Bogstadveien

CC Cowboys sang svært dekkende om Damene i Domus.

Legger ansiktet i farger, både rosa og litt blått
På korketøffler i svingstol, da vet du hva du får
Stirrer ut i løse lufta, er det lavtrykk eller sol 
Stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike
Mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting

Så heng med og se på damene i Domus, som vil at noe snart skal skje
Som venter på sin sjanse, heng med

Hva tenker du om morran, Birgitte Bardot
Tar du sjansen om den byr seg, for dager blir til år
Legger på en ekstra farge, henger fingra opp til tørk
Stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike
Mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting

Så heng med og se på damene i Domus, som vil at noe snart skal skje
Som venter på sin sjanse, heng med

Her om dagen var jeg innom Zara, og ble forbløffet over hvor raskt jeg var i stand til å knekke kleskoden. Alle var kledt i sort, så den var opplagt. I tillegg kunne jeg observere, etter å ha trodd at jeg så samme Zara-dama fire forskjellige steder i butikken samtidig, at følgende også så ut til å være felles blant de ansatte:

  • Veldig tupert hår. (Ja, jeg er egentlig klar over at det er veldig vanlig for småpikene nå om dagen).
  • Et unaturlig tykt lag med brunkrem, i en ganske feil nyanse (sikkert ikke så tydelig i skumring ute på gaten, veldig voldsomt i det grelle lyset inne i butikken).
  • Mascara så klumpete at det grenset til det obskure. (Kan skje den beste, og sikkert veldig ofte meg også, men alle på en dag, gitt!).
  • Et trist, litt måpende drag, over ansiktet. (Kan også skje den beste).

Etter å ha tuslet rundt i Bogstadveien etter dette besøke kunne jeg slå fast at Zara nok med hell kan headhunte noen både fra Gina Tricot og Bik Bok om de vil bevare stilen. Også ute på gaten var det nok av de. Det myldret faktisk.

Jenter nå til dags, altså.

Død fugl i bur

Jeg har fuglefobi. Også har vi en gul fugl (her er det kanskje mer riktig å si «hadde»). Det går vanligvis greit å ha den fuglen, fordi han er i bur hele tiden og Thomas gjør alt som trengs å gjøres.
Thomas er bortreist denne uka. Datteren hans var innom og ga fuglen vann i går.

Nå sitter ikke fuglen på pinnen sin. Jeg tør ikke å se ned i bunnen av buret.
Én ting er at jeg ikke liker fugler, men er det noe jeg har enda mer av, så er det likfobi. Spiller ingen rolle om det er gullfisk eller hvasomhelst. Lik er lik.

Jeg har en død fugl i bur, tror jeg. Jeg tør ikke være mer på kjøkkenet. Veldig upraktisk. Og veldig ekkelt.

Her er Phillip For Alltid mens han levde. Nå er visst ikke Phillip For Alltid mer. Skulle ønske han hadde funnet et mer beleilig tidspunkt å stryke med på.

fugl1.JPG
 

Ekstraservice?

På søndag hadde poden og jeg lyst på hveteboller da vi fylte bensin. Vi ville faktisk slå på stortromma og ha to hver. Følgende samtale utspant seg på vår lokale YX.

Linda: Vi vil gjerne ha fire rosinboller.
YX-mann: Beklager. Tomt nå.
Linda: Men de som står i ovnen der, når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, de har jeg akkurat satt inn.
Linda: Ja, men når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, det er nok ikke før om tre minutter.
Linda: Jeg tror faktisk at vi orker å vente.

Hummdidumm.

Bollene er ikke lenger i ovnen.

Linda: Ja, da vil vi ha fire rosinboller.
YX-mann: Sorry ass. Vi selger bare tre.
Linda: Øh. Ja. Kan jeg få seks, da?
YX-mann: Nei, vi selger de bare som en eller tre.
Linda: Jaha? Da kan jeg vel få fire?
YX-mann: ???
Linda: Tre pluss en, for eksempel.
YX-mann roper til kollega: Du? Du må pakke en pose med tre boller og en pose med en bolle. Hu her skal ha FIRE!

Forvirringen var rett og slett total.

Når jeg først er inne på bensinstasjoner; bensinlokket hadde frosset fast på vinteren. Der inne blant pølser og boller og vafler spurte jeg Shell-mannen om jeg kunne låne en skrutrekker eller noe for å pelle det opp. Beklager, men det hadde de ikke. Han kunne dessverre ikke hjelpe, men jeg kunne jo kanskje høre på en annen stasjon eller noe.

Bensinstasjoner nå til dags, altså.

bolle.jpg

7 ting jeg liker ved meg selv

Jeg er tagget av Mona. Mona begår smiger, og skriver at jeg kommer til å ta utfordringen fordi jeg er så snill. Og selvfølgelig gjør jeg det da.

Skalvise…

1. Jeg liker at jeg har blitt mer tro mot meg selv. Jeg har de siste årene blitt bedre kjent med mine egne grenser, og handler ikke like ofte på tvers av de. Jeg har blitt flinkere til å kjenne på magefølelsen, og å følge de med det resultat at jeg sjeldnere angrer på valgene jeg tar. Jeg har fremdeles et stykke igjen å gå, men jeg har altså blitt mye bedre.

2. Jeg liker at jeg har selvironi. Jeg har nok av svakheter, og er fullt ut i stand til å le av de. Det måtte være seg latskap, egoisme, trass og alskens.

3. Jeg liker at jeg lærer raskt, dersom det er noe jeg har nytte av og det er noe som interesserer meg.

4. Jeg liker at jeg kan bestemme meg for å ha det bra. Noen dager tar jeg bestemmelsen, andre dager går det for fort i svingene om morgenen. Men om jeg tar den avgjørelsen, så greier jeg å ha det bra igjennom dagen selv om bilen skulle ta kvelden, Thomas er litt dust, strømregningen er alt for stor, jeg glemte noe viktig i butikken og hva det måtte være. Jeg tåler motstand gjennom dagen om jeg bare har bestemt meg for å ha det bra.

5. Jeg liker at jeg er innmari god på eggerøre og pizza. Rett og slett.

6. Jeg liker at jeg er rasjonell og avbalansert. Jeg overdramatiserer ikke, og krisemaksimerer ikke så ofte. Jeg kan selvfølgelig la meg engasjere, og bli såret og skuffet og trist og sinna og alt, men jeg har uansett et ganske så rolig gemytt, og greier som oftest å holde hodet kaldt dersom noen ber om hjelp eller om det er jobbutfordringer som må løses.

7. Jeg liker at jeg har kommet meg inn i en jobb som jeg synes er kjempespennende, og at jeg ikke blir skremt av at den kommer til å kreve mye innsats fra meg.

For enkelhets skyld kan alle i bloggrollen min anse seg selv som tagget. What the heck, du kan anse deg selv som det selv om du ikke står i bloggrollen min også.

Det beste jeg vet

En helt spesiell 6-åring, vennene mine, en dag uten planer, Johnny Cash, ingen ubetalte regninger, sinnsro, tapas, klar høstluft, julaften, sol, gode samtaler, føle seg sliten etter å ha brukt kroppen, å bli spurt om å være forlover, en bok som fenger så mye at man ikke vil legge den fra seg, sushi, gledelige overraskelser, Nick Cave, fruktte i løsvekt, smågodt, å gjøre et varp når jeg er på shopping, enkel mocca med en liten dæsj sukker, en Pedro Almodovar-film, Friend Request på Facebook, en 6-åring som spør om jeg har det bra på jobben, en 6-åring som sier at han har det superfint på skolen, en middagsinvitasjon, en link til bloggen min, is, skogen våt etter regn som har vært, å holde en nyfødt, Leonard Cohen, å lære noe nytt, pizza på fredagskvelden, spille Risk, nye stilk på orkidéen, hilsen fra en gammel kollega, en boks full av gamle brev, skryt, Gram Parsons, jentekvelder, penger på konto, å kunne hjelpe noen, Coca Cola, konsertbilletter på kjøleskapet, hummus, nye sko, et rent hjem, sjokoladefondant, lønningsdag, laptop som varmer lårene, nye kommentarer i bloggen. Og alt det andre.

Livet er ikke så verst, om jeg bare husker å kjenne etter.

Hva er det beste DU vet?

Trykkfeil

Jeg abonnerer på Henne. I dag fikk jeg en utgave som var mistenkelig lik forrige. Lene Marlin på forsiden to utgaver på rad var litt overdrevent, tenkte jeg. Og det fulgte med et brev på baksiden. Første utgave inneholdt en så alvorlig trykkfeil at de trykket hele opplaget på nytt.

Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig på hva det var som var så ille. Hadde det ikke holdt med en enkel dementi i neste nummer? Må jeg virkelig lese de to utgavene mot hverandre, ord for ord? Kunne de ikke bare sagt hva det var? Vil dette få konsekvenser for alle uvitende som leser førsteutgaven på venteværelset hos tannlegen?

Ja, jeg bare lurer.

Ny jobb

Første dag i ny jobb. Ny pult, ny almanakk, nye skriveblokker, ny telefon (jeg må huske å lære meg nummeret). Ny PC er på vei. Ny leder og nye kolleger. Og ikke minst: ny kunnskap. Jeg har fått litt opplæring i dag, og mye mer vil komme i ukene som kommer. Jeg gleder meg til å lære. Til å fordype meg.  Jeg er glad for at jeg har fått en jobb hvor jeg står for produktet, hvor jeg kommer til å få nok av utfordringer, hvor jeg aldri blir ferdig utlært og hvor jeg har et trygt firma i ryggen. Jeg er utrolig motivert, ivrig på å komme i gang, og ganske rastløs nå. Jeg gleder meg til i morgen. Måtte det vare!

Kinesis Express 1

Jeg våknet i elendig form i går. Tre-fire timer med dårlig søvn etter et heftig migreneanfall var ikke optimalt i forkant av en ny treningsøkt for en fersking. For å rekke timen jeg hadde lyst til å gå på bestod frokosten av dobbeldose kosttilskudd og et glass blåbærjuice. Også det kunne vært bedre. Men jeg kom meg avgårde. Litt tryggere enn dagen før, siden jeg nå visste litt mer av hva som ventet. Jeg hadde lest en artikkel om Kinesis Express på forhånd, men det er uansett vanskelig å se for seg hvordan det egentlig blir, spesielt når man er så utrent som det jeg er.  Akkurat som i går var dette en trygg og fin time. (Halvtime, for å være korrekt). Dette var sirkeltrening. 3 runder. Under første runde var det akkurat passe slitsomt. 2. runde ble mye tyngre, og jeg kjente virkelig på søvnmangel og tom mage. Under 3. runde tok jeg meg selv helt ut. Som planke knakk jeg på midten flere ganger, og det var ordentlig vanskelig å løfte vektene de siste gangene.

Som jeg skrev i går, så har jeg godt av å følge et program, og ikke stresse avgårde i mitt eget tempo. En slik gruppetrening kombinert med oppvarming på sykkel på forhånd passer meg bra. Jeg har lyst til å prøve flere grupper med halv ball og pilates, men jeg kommer uansett til å stikke innom denne gruppa igjen. Men først må kroppen min slutte å være så vanvittig støl.

Jeg lurer forresten på om jeg skal kjøpe meg en pilatesball og en matte for å ha hjemme, men det spørs om ikke de blir liggende like ubrukt som andre ymse treningsting. Jeg bør kanskje kjenne min begrensning, og heller ta ting litt etterhvert.

BOSU Styrke med en twist

I går var en stor dag. Jeg tok mine første nervøs skritt inn på Elixia. Dagen før hadde jeg bestemt meg for å prøve gruppetreningen BOSU Styrke. BOSU står for Both sides up, og er trening på en halv ball. Når det nærmet seg, tenkte jeg at dette var ren og skjær galskap. Hvordan kunne jeg – med all min mangel på koordinasjon og balanse – i det hele tatt vurdere å balansere på en halv ball? Utrent og svakelig. Uansett; jeg gikk inn og spurte nervøst om man kunne stille i den gruppa som helt fersk. Ikke noe problem, sa de. Man kunne bare stå på gulvet isteden for ballen om det ble for vanskelig. Det var en stund til timen skulle begynne, og jeg var overhode ikke kjent med noen av de fryktinngytende maskinene. Jeg tuslet litt forvirret rundt. Jeg fant en tom krok med et par apparater jeg kjente igjen fra en kort karriére på SATS for noen år siden. Jeg fikk trent skuldre og armer til jeg ikke klarte mer. Så over på en sykkel. Sykkel er greit. I motsetning til skumle stepmaskiner og tredemøller. Jeg syklet til timen begynte, og var overrasket over at tiden tilsynelatende gikk raskere på sykkelen der enn hjemme. Hjemme blir jeg raskere sliten og ser mer på klokken.

BOSU-dame var syk, og timens veileder hadde isteden et program med en HEL ball. Det var variert nivå på de andre som var med. Noen veldig godt trente, og noen som var litt mer som meg. Jeg merket at jeg hadde nok med å følge med på hva vi skulle gjøre, og ikke vurdere de andre så mye, og det så ut til at ingen andre så på meg med kritiske øyne heller. Det hele var uformelt og gøy. Det krever koordinasjon for å balansere kroppen oppå en ball. Noe jeg som nevnt ikke har. Det førte til merkelige og obskure stillinger mens jeg prøvde å følge de andre. Men jo, det var gøy. Ikke skummelt. Og jeg merker at slik gruppetrening er det helt riktige for meg. Ved å trene på egen hånd er jeg for utålmodig og vil bli fort ferdig. Her må jeg følge noen andres tempo, og det er akkurat hva jeg trenger. Jeg kommer til å gjøre det igjen, og gleder meg til neste gang hvor det sannsynligvis blir med den halve ballen.

Jeg er i gang!

Elixifisert

Elixia-damen gikk seirende ut, og jeg er nå medlem. Tiden var rett og slett inne. Jeg hadde tid denne uken, og var tom for unnskyldninger. I neste uke begynner jeg i ny jobb, og da hadde jeg hatt nok av unnskyldninger for å la være. Det hjalp også at Thomas André er medlem, flere andre venner, og en god venninne skal også melde seg inn denne uken. Ja, jeg skal følge henne, for hun er litt nervøs for treningsfolk og sånn. Det skjønner jeg godt, for det er jeg også. Det er fint at vi har hverandre.

De neste ukene skal jeg – forhåpentligvis – teste ut forskjellige typer gruppetrening. I morgen satser jeg på å prøve BOSU Styrke. Jeg håper det hjelper å skrive det høyt her, for da er kanskje terskelen høyere for å trekke seg. Enn om jeg driter meg ut? Enn om de ler av meg bak ryggen min. Som tidligere nevnt er jeg gymtraumatisert, og dette er skumle saker. Ikke nok med det; jeg kan rett og slett være litt lat. Det får bare briste eller bære.

Scratch My Itch

Det er 19. september. Gram Parsons er en av min favorittmusikere. Han døde 19. september i 1973. Gram var et geni når det gjaldt å kombinere rock og country. En pionér. Nå vil jeg fortelle hva som skjedde i dagene rundt 19. september 1973. Enkelte historier er det viktig å spre. Mens du leser kan du høre på en sang.

I flere år var Gram stadig innom nasjonalparken i Joshua Tree. Med bandkolleger, noen ganger med Keith Richards. Han dro dit for å bli høy, speide etter UFOer og i det hele tatt. Etter gjentatte besøk var han velkjent på motellet Joshua Tree Inn.
På denne siste turen dro han med sin venn Michael Martin, Michaels kjæreste Dale og en gammel venninne fra skolen; Margaret. De ankom 17. september, og allerede morgenen etter måtte Michael dra til Los Angeles for å skaffe mer marijuana. Selv om Michael i utgangspunktet var med for å passe på Gram.
I mellomtiden var Gram og jentene på flyplassen hvor han tyllet i seg Jack Daniels som om hans siste time hadde kommet (som jeg allerede har avslørt var det ikke langt unna). Tilbake i byen trakk Dale seg tilbake, for hun var i behandling for hepatitt, og kunne ikke drikke. Og det var ikke spesielt gøy å se på Grams inntak.
Gram fikk tak i heroin på byen, og toppet det hele med morfin han skaffet seg via en dopkontakt som også bodde på motellet. Noen timer senere kom en dritings Margaret til Dales rom, og fortalte at Gram hadde tatt en overdose. Etter en kjapp behandling med isbiter var Gram oppe og gikk igjen, tilsynelatende i mye bedre form.
Margaret ba Dale se etter Gram mens hun gikk ut for middag. Etter kun få minutter oppdaget hun at pusten hans ble adskillig svakere. Hun prøvde å gi ham munn til munn, og turde ikke å forlate rommet for å skaffe hjelp.
Margaret kom tilbake, og de skaffe ambulanse. De fikk ham på sykehuset, og han ble erklært død 00:30 19. september 1973.
Da Grams stefar Bob Parsons hørte nyheten ville han umiddelbart ha Gram gravlagt i Louisiana. Grunnet arveinteresser, blant annet. Grams road manager Phil Kaufman var høyst uenig i dette. Han visste at Gram ikke hadde noe tilknytning til stedet. Og ikke minst hadde han en gang lagd en pakt med Gram: «Når en av oss dør, så tar den overlevende med den andres kropp ut til Joshua Tree, tar noen drinker og brenner liket».
Etter et døgn med intenst vodkainntak bestemmer Phil seg for å innfri løftet. Phil ringer en gravferdsagent i Joshua Tree, og får høre at liket skal til LAX før det sendes videre. Han kontaktet også flyselskapet «likfraktservice», og fant ut at liket skulle ankomme den kvelden.
Phil tok med seg Michael, som også visste om pakten. De skaffet en bil, som tilfeldigvis ikke hadde registreringsskilter, men til gjengjeld mange knuste ruter. De fylte bilen med øl, og kjørte til LAX. De kom samtidig som en flatseng med Grams kiste rullet ut. Phil, full som en alke, overbeviste en flyansatt om at Grams familie hadde ombestemt seg, og ville frakte liket med et privat leid fly.
Mens Phil var inne på kontoret og signerte papirer med et tullenavn kom en politibil og blokkerte hangardøren. Phil var sikker på at planen gikk i vasken, men politimannen gjorde ingenting, bare satt der. Tilslutt viftet Phil med papirene, og ba ham flytte seg. Politimannen gjorde så, og hjalp i tillegg til med å flytte kisten inn i den uregistrerte, alkoholfylte bilen. Den også alkoholfylte Michael kom seg inn i bilen, og traff veggen på veien ut av hangaren. Politimannen kommenterte tørt «Jeg ville ikke vært i dine sko nå», før han dro.
De to liktyvene forlot flyplassen med Grams kropp, og reiste mot Joshua Tree. På veien stoppet de, og fylte en kanne med bensin. De kjørte helt til de var så fulle at de ikke klarte å kjøre mer. De tok ut sin venns kiste. Phil så billys et stykke unna, og konkluderte med at politiet var på vei. Han helte kjapt bensin på liket og tente på. De forlot det forkullede liket, og returnerte til LA.
Morgenen etter de var tilbake var avisene fulle av historien om rockestjernens kidnappede og brente lik. Det lokale politiet spekulerte i om dette kunne være en del av et rituale.
Phil visste at politet så etter de, så etter et par uker meldte de seg selv. Siden et lik ikke har noen pengemessig verdi ble de kun dømt for tyveri av kisten og idømt en mild bot på noen hundre dollar. Phil holdt i etterkant en fest for å samle inn penger til boten.

Girl from Ipswich

Jeg vil fortelle dere en historie fra virkeligheten. Til skrekk og advarsel. Et eksempel på hva som kan skje når man er i jugarhjørnet.

Det hendte for mange år siden i Danmark. Jeg var ganske full på en kro i Marielyst med en daværende kjæreste og noen venner.
Jeg la merke til at det var lettere å snakke engelsk med danskene, for jeg skjønte ikke dansk, og de skjønte ikke meg.
Jeg kom i snakk med noen dansker. De spurte hvor i England jeg kom fra. Jeg bodde sammen med en jente fra Ipswich akkurat da, og sa at jeg kom derifra. Jeg løy litt om hvordan stedet var, og angret på at jeg ikke hadde hørt mer på når venninnen min fortalte om stedet.
Siden jeg først var i jugarhjørnet sa jeg også at kjæresten min og kompisene skulle spille på Roskilde, og at det var derfor vi var i Danmark. Ja, de var faktisk et av trekkplasterene på festivalen.
Så kom det en fyr inn på kroa. Mine «nye venner» ropte på ham «Hey John, this girl is also from Ipswich!».

Hva faen er oddsen? Jeg ble så jævlig avslørt.

Al-qaida vs. Saueflokken

Må Al-Qaida virkelig kverulere om ALT?

gaupa.jpg

*overtrøtt*

Havrekjeksrapporten

Det er viktig å dokumentere både store og små hendelser med bilder. Som for eksempel kveldens kjekshappening. Sønnen og jeg var skjønt enige om at dette var selveste havrekjeksdagen, og 6-åringen snek til seg en oppskrift fra sin farmor.

september-009.jpg

Når det står 7 ss smør (type smeltet), så vil jeg gjøre oppmerksom på at de skal tydeligvis ikke være store og toppede. Vi tok ørsmåmengder på stekebrettet, men de fløt litt utover kan vi vel si.

september-007.jpg

Jeg tok litt mer havregryn i røra for å gjøre de litt fastere. Jeg tror disse kunne blitt ganske bra om det ikke hadde vært for at vi glemte å følge med mens de stod i ovnen. Det er ikke et uklart bilde, det er bare litt røyk.

september-010.jpg

Neste ladning hadde jeg virkelig de beste intensjoner med, men det hadde seg slik at min mor ringte og ville snakke med meg om en sydentur sånn i hyrten og styrten og ja… Det gikk for langt.

september-011.jpg

Nå var det ikke mye røre igjen, men til gjengjeld voktet vi disse med argusøyne. Resultatet? Litt smørrete i smaken, men sprø og fine. Jeg lurer på hva vi skal lage neste helg.

september-012.jpg

God helg, alle sammen!

Et lydløst hyl

Inni meg bor det et lydløst hyl. En sult etter noe jeg ikke vet hva er. Ikke etter noe søtt, salt eller syrlig. Ikke etter rusmidler. Ikke en lengsel etter en ny mann eller hemningsløst begjær.

Ingen drikke kan slukke tørsten og ingen røyk kan dempe dette suget.

Jeg vet ikke hva det er. Kan det være et behov for åndelig påfyll? Nye utfordringer, ny kunnskap. Jeg søker mening. Følelsen av å føle meg viktig også utenfor hjemmets fire vegger. Lære noe nytt. Kan det være at akkurat det jeg behøver er å være på jobb hver dag, føle at jeg gjør et ærlig stykke arbeid? Kan det være at dagdriveri ikke ligger for meg?

Nå nærmer det seg en ny tilværelse med ny jobb, og godt er det.

Spermine

Jeg kom over annonse for dette produktet på nett. Jovisst har jeg hørt tidligere at sperm skal være bra for huden, men er det bare jeg som ikke finner dette produktnavnet særlig delikat?

Hva blir det neste? Antirynkekremen Smegma?

Jeg bare spør.

Hvor var Thomas André?

I forkant av stortingsvalget i 2005 fikk vi opplæring i stemming av Thomas André. Tidligere hadde vi sett ham prøve å sette sammen et hyggelig bokollektiv, gjøre standup, bli muslim osv. Og nå skulle han altså vise oss hvordan man går til valgurnen.

Denne bloggposten er en fin anledning til å nevne at min samboer ikke bare heter Thomas, men faktisk Thomas André. På valgdagen i 2005 gikk vi sammen til Marienlyst skole for å stemme. I valgkortkøen overhørte vi mannen foran spørre avkrysserene om han hadde gjort det riktig. Avkrysserdama (det finnes kanskje et annet navn på de) sa spøkefullt «Hahaha! Har du ikke sett på Thomas André?». Hun, og flere rundt henne, meg selv inkludert lo enda høyere og hjertligere da hun fikk valgkortet til min kjære. «Næææh! Her har vi jo valgets egen Thomas André!», sa hun veldig, veldig høyt. Det var en høydare. (Det er mulig man må ha vært der, men jeg lover dere at det var veldig festlig.).

Jeg savnet Thomas André litt i år. Min egen Thomas André synes nok at det er greit om han går i glemmeboken, men det vil jeg ikke skal skje.

Jeg velger å tro

Jeg velger å tro at man ikke må være en solariumsbrun fyr med gelésleik for å klare seg som selger. At det holder at man står for produktet, og synes at det er noe alle burde ha. For det gjør jeg.

Jeg velger å tro at man ikke må være slesk og ufordragelig og aldrialdrialdri ta et nei for et nei. Jeg skjønner at en viss pågåendehet er høyst nødvendig, men jeg håper også at man kommer langt med et vennlig og forhåpentligvis tillitsvekkende vesen. 

Jeg velger å tro at det er plass til meg i en sånn bransje, og at jeg har noe å gjøre der. Jeg fikk tilbudet i dag, og lover å gjøre mitt aller beste.

selger2.jpg

Jinxet av Avil

«Det var rart  å skrive med ditt tastatur», sa Avil. Hun har en lik laptop selv, og sa at det var tydelig at jeg ikke hadde sølt like mye på den som det hun hadde på sin. Få timer senere er tydelig noe galt med S-tasten og mellomrom. Jeg må trykke skikkelig hardt. Helt uforklarlig.

Kan man saksøke noen etter å ha blitt jinxet?

Stakkars Marianne Aulie

Marianne Aulie blir med på TV3-programmet Sangstjerner. Og lar være å komme til direktesending nr. 2, uten å gi beskjed til TV3.

– Jeg er ikke med for å drite meg ut. Jeg tar det veldig seriøst, sier Aulie i dagens utgave av Dagbladet.

Hun ble overrasket over at det ikke var en talentkonkuransse, men et freakshow. En talentkonkurranse? Virkelig? Hun skulle delta i et TV-program med en broket gruppe kjendiser og halvkjendiser. Som folk flest synger de surt og det er alltid moro å le av folk som synger surt. Synes jeg, da. Man skulle tro at når man stiller opp på noe slik så har man nok humor og selvironi til å takle munter kritikk. Dersom disse deltagerene virkelig hadde et sangtalent i utgangspunktet, så hadde de kanskje bevist det tidligere? Her hadde hun jo mulighet til å faktisk bli bedre over tid, og se stadig progresjon. Litt mindre selvhøytidlighet hadde ikke skadet for trutmunnberta.

PS: Når jeg skulle finne bildet av henne kom jeg over det famøse bildet av rumpa. Hva var alt oppstyret?

aulie1.jpg

Nye Holmenkollen Fyr

Jeg har nettopp sett bilder av det nye Holmenkoll-anlegget.

Det kan godt hende at det blir fint på ordentlig, men på bildene ser det ærlig talt ikke spesielt pent ut. Holder det ikke at vi har fått et skikkelig stygt operahus?

Disclaimer: Jeg forbeholder meg retten til å si «det ble jo ikke sååå ille…» når anlegget står ferdig.

holmenkollen.jpg

Linda på markedet

I morgen venter nok et jobbintervju. Og sannsynligvis to til denne uken.

Av og til kan det være en utfordring. Å by på det beste av seg selv mens man er så ærlig og oppriktig som man er i stand til. Og jeg liker denne typen utfordring. Prøve å vise en balanse mellom folkelig og profesjonell. Håpe at de sosiale antenne er lange nok, ikke overselge seg selv (det kunne jo hende at man skulle komme til å måtte leve opp til sine egne ord), være presentabel og beleven.

Tidligere var jeg muligens mest opptatt av å vise et godt bilde av meg selv, meg jeg har også blitt mer bevisst på at dette også er min mulighet til å bli mer kjent med bedriften. Til å prøve å danne meg et inntrykk av arbeidsmiljøet, hvordan dagene vil se ut, og ikke minst om dette er en stilling jeg kan se for meg at jeg vil trives lenge i.

Prosessen er rett og slett spennende! Men det hadde ikke gjort noe om drømmejobben kom seilende snart.

 jobbintervju.jpg

Kaste – kaste ikke

Jeg har fått ånden over meg. Akkurat det er kanskje en smule overdrevet, men jeg vil påstå at jeg har fått ånden over meg til å få ånden over meg i morgen. Jeg klør i fingrene etter å kaste alskens skrot her jeg ligger på sofaen. Det er skrot hele veien fra kjeller til loft. Når man har drasset med seg det samme skrotet flere flyttelass uten å bruke det. Bare lagre det. Da kan man vel like gjerne kaste det? Når man i flere år har tenkt «den kan jo komme til nytte en gang», men aldri gjør det. Da kan man like gjerne kvitte seg med det? Et plagg som kanskje muligens kan komme til å passe fint til et eventuelt nytt plagg… Det fortjener å komme til Fretex, sant? Jeg har gitt meg selv et par-tre uker på prosjekt kast-og-rydd. Og belønningen? Vi skal leie inn noen til å ta en storrengjøring her. Vaske på alle de glemte stedene, og ta alle vinduene som har blitt forsømt en god stund nå. Jeg ser allerede at vaskepersonen kommer på en fredag. En fredag hvor jeg har kommet meg ut i jobb igjen. (Jeg har kanskje ikke nevnt at jeg atter er frivillig arbeidsløs, og på jakt etter drømmejobben?). Komme hjem fra jobb til et ryddig, rent og skrotfritt hjem. Jeg ser det for meg og krøller tærne i fryd bare ved tanken.

Vi får se hva morgendagen bringer av arbeidslyst med gammelt skrot.

En bønn om hjelp

Du har kanskje allerede lest Avils bloggpost om Synnøve, hvis ikke finner du den her.

Jeg skal ringe blodbanken i morgen tidlig, og håper du gjør det samme.

En uke i august

Det er atter søndag, og på tide med en oversikt over ukens begivenheter.

mandag begynte min sønn på skolen. Stolt og spent var både hovedpersonen og hans foreldre.

tirsdag sa jeg opp jobben. Noen ganger havner man på feil hylle, og da er det greit å finne en ny. Jeg er ganske snart arbeidsløs om jeg ikke finner noe nytt.

Onsdag? Onsdag var visst en slags ikkedag. Bortsett fra at jeg snakket lenge med Avil på telefonen, og det var en fin start på dagen. Også skrev jeg en tale.

Torsdag var også ganske rolig. Jeg gjorde noen små innkjøp til lørdag, hentet en kjole på renseriet, og spiste middag i sola på Beach Club. Finfint!

Fredag var det litt innkjøp til, og en tur opp til festlokalet hvor det foregikk hektiske forberedelser. På kvelden ble det litt hårfarge og kroppspleie og ganske tidlig i seng.

Så kom endelig Lørdag. Jeg var verdens stolteste forlover for den fineste brura. Bryllupet var perfekt fra ende til annen. Nydelig par, hyggelige gjester, rørende taler, strålende vær og… alt. Alt var så fint! Å holde tale er noe jeg ikke mestrer helt, men jeg kom meg igjennom det på et vis. Jeg er så veldig takknemlig for at jeg fikk ta del i denne flotte dagen.

Mens Katrine giftet seg var min Thomas et helt annet sted. Han syklet for første gang Birken, og jeg er stolt og glad for at han gjennomførte det. Jeg er rett og slett veldig imponert, fordi jeg er vant til at han er like slaskete som meg. Litt av en bragd! Birken var så elskverdige å ha en SMS-tjeneste, så jeg fikk tekstmeldinger med passeringstider. Greit å smugkikke på under middagens røykepauser.

Nå er det søndag. Vi har ryddet i selskapslokalet, noen av oss har spist lunsj der, og vi har vinket farvel til de nygifte som reiste til Paris. Det er vemodig når slike begivenheter er over. Man ønsker seg tilbake til stemningen og menneskene som var der. For Katrine og hennes kjære er det ikke over. Det er nå det begynner. I kveld har jeg sett film med idrettsutøveren, og jeg ser ikke bort i at jeg snart sovner på sofaen.

Jeg kjenner at jeg på en måte er glad for at alle uker ikke er like innholdsrike.

Jeg liker ikke overraskelser!

…sa brura.

Og hva gjør man da? Når vi er et lite lass med jenter som ønsker å vise verdens søteste at vi er veldig glad i henne. Når man har en brud som nervøst spør ukentlig om noen skal gjøre noe skummelt mot henne. Og man vet ikke om man skal tolke det som koketteri eller ekte frykt. Jo, da gjør man det enkelt.

Vi samlet oss på Sagene Lunsjbar hvor hun ble dyttet inn av sin tilkommende. Etter en runde med klemming plasserte vi oss rundt et langbord og brura fikk summet seg. Mat kom etterhvert; en deilig tapasbuffet. Da alle begynte å bli mette fikk hovedpersonen en liten oppgave. Hun måtte presentere oss alle, siden det var flere som ikke hadde møttes før. Det ble mange fine ord, og det virker nesten som hun er litt glad i oss også. Den store dagen er om halvannen uke, og selv om det sikkert kommer mange fine presanger da, så får jo ikke brudeparet åpnet de selv. Derfor vanket det presanger. Av meg fikk hun (selvfølgelig) den hvite gipshesten. Her var det presanger både med morsomme forhistorier, og fine ting å ta med seg videre i hverdagen.

Katrines kjæreste hadde sammen med en kompis og hennes bror lagd en fantastisk bryllupsquiz. Den ble tatt opp for få dager siden. Den kvelden ble Katrine jagd ut av sitt hjem. Jeg snakket med henne på telefonen etterpå. «Jeg ble jagd ut», sa hun. «Og noen har ligget i sengen min!». «Huff da!», sa jeg. «Har han fått seg elskerinne nå da? Også like før bryllupet, da gitt.». «Det skjer noe, og jeg vet ikke helt hva det er», sa hun bistert. Nå fikk hun altså se hvem som hadde ligget i sengen hennes. En DVD hvor kjæreste og kompis har gode samtaler og bryllupsquiz over alt i leiligheten. De sitter ved kjøkkenbordet, de ligger i sofaen, de tar kveldsstellet på badet, de ligger under dyna. Ja. I det hele tatt. Brura svarte tålelig bra på spørsmålene, og det vanket fine premier. Alt fra en kurv plommer til fancy mp3-spiller.

Kanskje ikke et tradisjonelt utdrikningslag, men likevel med mye latter og mye godt vennskap.

Vi er veldig heldige som har Katrine.

Bildet er hentet fra en tidligere anledning. Sånn ser hun ut når hun ikke tar seg sammen.

pinse-015_.jpg

Elixia

En dag ånden kom over meg fylte jeg ut et interesseskjema for den lokale Elixiaen. I skjemaet måtte man fylle ut telefonnummer, men jeg skrev under at jeg bare ville ha informasjon på e-post. Noen timer senere så jeg at telefonen min hadde ringt. Litt senere kom en mail med noe à la «Skjønner at det ikke er lett å få tak i deg på telefonen, ja – haha – ja, da får jeg ta det på mail isteden.». Vi mailet litt frem og tilbake om priser. Dagen etter så jeg at de hadde ringt igjen. Ny mail fulgte like etter: «Ville bare invitere deg ned for en omvisning.». Jeg hadde ikke tid til å svare. Dagen etter ringte de nok en gang. Jeg sa at det var litt hektisk om dagen, og at jeg gjerne ville ta kontakt med henne igjen når jeg hadde tid. Nå visste jeg ihvertfall priser og sånn.

Noen uker senere: Mailer om tilbud og gratis prøveuke. Jeg leste ikke så nøye, for med en gang jeg så datoen skjønte jeg at det ikke ville bli tid. Ny telefon dagen etter fra Elixiajenta: «Hei!!! (Ja, det var sånn hei med mange utropstegn) Leser du mailene du får, eller?». Jeg: «Jo, jeg har sett kjapt på det, men som vi ble enige om sist du ringte meg, så tar jeg kontakt med deg når jeg har tid. Okay?». «Klart det! Bare ring! *kvitrestemme*».

Jeg innser at jeg er en sart sjel som lar meg irritere av en blid selger (instruktør?) som bare har de beste intensjoner. En dag tar jeg sikkert kontakt. Det hadde ikke skadet.

Absolutt blåmandag

45 minutter på strekningen jeg i sommer har pleid å kjøre på snaue 10 minutter. Snakker om å få hverdagen midt i fleisen igjen.

Velkommen tilbake, medtrafikanter!

130820071.jpg  130820072.jpg

Bakrus

Jeg er placebo-fyllesyk. Dagen i går ble tilbragt i bryllup, og til tross for at jeg ikke rørte en dråpe alkohol, er formen i dag elendig. Hodet dundrer, hjertet banker ekstra hardt, hendene skjelver og jeg har litt vondt i tankene. Jeg blir nysgjerrig på hvorfor. Dagen i går var strålende fin. Jeg har full kontroll på hva jeg sa og gjorde. Likevel. Det er urettferdig. Dårlig gjort.

Jeg har googlet fenomenet bakrus, og nå skal jeg foreta en lett analyse (hodet mitt takler uansett ikke en grundig analyse i dag) av hvorfor JEG føler meg miserabel nå.

Mine kommentarer i kursiv.

Fra http://www.vinlegging.net/bakrus/:

Søvnforstyrrelser.
Man sovner ofte lett når man har drukket, men søvnen er urolig, og man kommer ikke skikkelig inn i «drømmesøvnen» som er en forutsetning for å bli skikkelig uthvilt. Det er også grunnen til at man etter lang tids alkoholbruk kan begynne å se «rosa elefanter», hjernen reagerer på mangelen på drømmesøvn med å drømme på høylys dag.

Dette stemmer for min del. Jeg skal som tidligere nevnt være forlover om to uker, og jeg brukte sovetiden på å kave og halvdrømme om det forestående bryllupet.

Alkohol virker vanndrivende.
Du blir derfor dehydrert, med de ubehagligheter det fører med seg. Kroppen får av samme grunn problemer med å kvitte seg med avfallsstoffer som normalt skal skilles ut gjennom urin. I tillegg kvitter kroppen seg med salter og mineraler som trengs for at man skal føle seg vel.

Energikrevende
Det forbrukes store mengder energi for å forbrenne alkoholen, du blir rett og slett fysisk utslitt. » I tillegg forbrukes B-vitamin i leveren under forbrenning, og vi får b-vitaminmangel som resultat.

Mageirriterende
Alkohol kan virke irriterende på magen. Det produseres bla.a. mer magesyre enn normalt.

Press på organer
Blodårene utvider seg av alkohol, det er derfor man ofte føler seg varm, men dette kan lage press i de små blodårene i hjernen og gir utslag i skallebank.

Jeg drakk jo ikke alkohol. Coca Cola og Farris er vel ikke like vanndrivende?

Psykologiske forhold gjør det ikke bedre å være fyllesyk. Angrer man på noe man sa eller gjorde dagen før, vil det ikke gjøre situasjonen enklere.

Jeg angrer intet.

Jeg kan kanskje oppsummere med at dårlig søvn (pga mange inntrykk?), flere sigaretter enn vanlig og kaffe sent på kvelden er nok til å gi meg dagen-derpå-følelsen? Det skal tydeligvis ikke mer til.

Videre googling forteller meg at for at jeg skal komme meg gjennom dagen anbefales lett mosjon (ellers takk), brus (jatakk!), vann, torsk (jeg bytter ut torsken med tex-mex merkelig nok), alkohol (ikke i dag), og å ikke bruke samme klær som i går (nei, jeg lar silkekjolen henge i dag).

Jeg ønsker alle en fin søndag, fyllesyk eller ei. Og skal jeg kjenne litt på takknemligheten for en strålende nydelig gårdag. Det var verdt det.

Bjuuutiful

Jeg hadde akkurat gått ut av et forhold. Menn skulle jeg klare meg fint uten, for de var jo hunder hele hurven. Heretter skulle jeg nyte livet som singel og komme i kontakt med meg sjæl. Jeg startet selvransakelsen med å reise til Spania. I en liten bar ble jeg så smått kjent med en bartender. Med min forutintatte holdning til primitive menn var jeg svært vaktsom, men etter flere kvelder hvor denne bartenderen ikke hadde prøvd seg på meg begynte jeg å slappe av i hans selskap. Helt til han sa de fatale ordene:

«You know, Linda means bjuuutiful in spanish.».

Det var alt som skulle til. Uten videre research ga jeg mannen det glatte lag. Bedyret at han hadde kommet med den klebrige uttalelsen uansett om jeg hadde hett Helene eller Mari eller hvasomhelst. En sånn forslitt linje måtte han dra lengre ut på landet med. Han prøvde nok å forsvare seg, men i mine øyne var han redusert til uvøren mannsjåvinist som kunne ha det så bra. Og takk for meg. Det var det vennskapet og jeg forlot landet like etter.

Unnskyld, Jose.

linda.jpg

Bare mitt

Jokke kom inn i livet mitt for veldig mange år siden. I en tid hvor jeg bodde i en liten bygd i Barteland. Blant mine venner og bekjente gikk det stort sett bare i Øl og Hvis jeg var deg. Jeg hørte ikke på de, men på de andre. Og jeg likte å ha det sånn. Finne noen perler som jeg følte bare var mine og ikke allemannseie. Det var nesten litt bittert å være på konsert med Jokke og se at andre også hoppet opp og ned og kunne teksten til både Hr. Smith, Jeg er redd, Sola skinner og all de andre. Det var ikke bare mitt lenger.

En kort stund følte jeg det slik med Madrugada også. Like etter de slapp Indistriual Silence. Jeg kjente ingen andre som hørte på de da, og skulle gjerne latt det forbli sånn. Det var som å eie en hemmelig skatt. Helt til det gikk opp for meg at resten av Norge også hørte på de.

Og hva er magisk med bonden på Neshov når alle vet om ham? Akkurat der har jeg latt meg overtale, og det er jeg glad for, men jeg tror nok at jeg har gått glipp av mye, både bøker og musikk, fordi jeg ikke lar meg overbevise når noen vil innvie meg i noe de liker. Ja, som oftest er jeg ikke villig til å gi det en sjanse en gang.

Jeg har to jentenavn på lur. Jeg ser ikke for meg flere barn, men jeg vil uansett ikke komme med de navnene når noen trenger forslag. De er mine. Bare mine!

Erter på en flyplass (AKA pupper)

I kommentarfeltet kom jeg for kort tid siden frem til at det kanskje er for lite puppepreik i bloggen min. Kanskje den rett og slett ble litt spenstigere om jeg av og til krydret den med små anekdoter om de små utvekstene jeg har på brystkassen. Kanskje ikke.

Uansett; tidligere har jeg skrevet om jakten på en forloverkjole. Kjolen er nå funnet. Allerede tidlig i kjolejakten ble det klart at det å finne en fin kjole som ikke krever pupper var så og si umulig. Kort tid etter at jeg slo meg til ro med at først og fremst livvidde og lengde måtte passe, så fant jeg drømmekjolen. Den ble kjøpt til en ikke altfor billig penge. En sydame skal riktignok gjøre små endringer på den, men fronten må uansett fylles med noe. Jeg skal derfor gå til innkjøp av kyllingfiletlignende silikonputer. Jeg har rett og slett ikke noe valg.

Midt oppe i det hele er jeg veldig glad for at jeg allerede har en samboer. Enn om jeg hadde blitt sjekket opp i et av bryllupene jeg skal i, og en gang skulle vist meg BH-løs for dette nye bekjentskapet? Det måtte jo blitt en nedtur uten sidestykke for stakkaren.

Redd?

Det finnes alltid en grunn til å være litt engstelig. Noen ting bare er der som en grunnleggende følelse uten noen rasjonell grunn, andre ting har hendt, og kan slå til igjen når man minst venter det.

Jeg vil nå presentere en rekke små og store ting man kan bekymre seg over. Kort sagt noe for enhver anledning. Noen av de bekymrer jeg meg litt mindre for enn andre.

  • Få en 23-kilos isklump gjennom taket.

isklump.jpg

  • Et stort hull i bakken.

hull.jpg

  • Turbulens når man flyr inn mot Værnes.
  • Å bli overrumplet av et lik i skogen eller inne på offentlige toaletter (jeg har aldri opplevd det, men er likefullt ganske redd for det).
  • At man skal gå tom for lesestoff i løpet av ferien uten tilgang til bokhandel.
  • Å holde en tale for venninne som gifter seg og så får man akutt hyperventilasjon og faller tungt ned på stolen mens det kommer fråde. (Æsj).
  • Miste bremsene helt plutselig når man kjører ned mot Skullerud-dumpa.
  • Brokollaps. (Hjølpes!).

brokollaps.jpg

  • Twin Peaks’ Killer-Bob krypende over soveromsgulvet.

bob.jpg

  • At poden skal rømme fra SFO.
  • At tyverialarmen skal gå av i klesbutikken, selv om man ikke har stjålet noe.
  • Bloggtørke.

Hva er DU redd for?

Don’t worry about the future, or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum.
The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4pm on some idle Tuesday.  
Baz Luhrman

En hobbyblogg less ordinary

En blogg trenger av og til å berikes med personlige bilder, eller hva? Vel. Jeg har lagt merke til at det er i vinden (?) å ha en hobbyblogg, og jeg tenkte å kaste meg over trenden. Hjemme i mitt barndomshjem fant jeg nemlig litt av hvert som jeg selv har laget. Noe yngre, men dog.

Nyt, og la dere inspirere! Bildene er klikkbare om dere vil se kunsten i litt større format.

En billedramme i tre. Jeg brukte lang tid på å pusse med sandpapir. Inni er det bilde av meg og en hest. Meg i bunad:

034.jpg

Tegning. En tegnestil som Tina og jeg brukte mye tid på å utøve:

037.jpg

Et keramikkhus for å henge på veggen. Jeg valgte å lage en sveitservilla:

038.jpg

Gipshest:

 040.jpg

En sparehøne i glasert og malt keramikk:

042.jpg

Silkemaling:

044.jpg

Gipshest. Denne gangen malt:

048.jpg

Vannmaling: 

045.jpg

En utenforstående gløtter på Tour de France

Jeg har jo fått med meg at det har vært litt drama de siste dagene. Til tross for at jeg ikke greier å spore noen som helst entusiasme over sykkelritt så har jeg altså fått med meg det. For å ikke føle meg totalt utenfor bestemte jeg meg for å lese en artikkel i Dagbladet om Rasmussen.

Følgende kunne jeg lese:

Nå anser kyllingen karrieren som over. (…) Også hovedsponsor Rabobank er rasende på kyllingens vinglete opptreden som endte med et mageplask ut av verdens tøffeste sykkelritt.

Kylling, liksom? Er det ikke litt dårlig gjort å gi ham et ufint kallenavn selv om han vært aldri så dum? Sånn for utenforstående ser dette litt slemt ut. Jeg bare nevner det.

Nå tror jeg at jeg ferdig med å sette meg inn i Touren for i år.

Dagens søkeord

Å bli gjort oppmerksom på godeste Märtha Louises gjøren og laden var utvilsomt dagens høydare for meg. Jeg har lest, ledd, lest høyt, ledd mer. Jeg tenker at det er underlig at prinsessen ikke er beskyttet mot seg selv, men registrerer samtidig med en viss porsjon raushet at det heldigvis ser ut til at hun har det veldig bra midt oppe i all moroa.

Helt uten at jeg har bidratt til det selv har dagens gla’sak (ja, hva skal vi ellers kalle det?) ført til økte besøkstall her. Dagbladet skriver nemlig at dette kan være like skjellsettende som kristningen av Norge for 1000 år siden. Det hersker muligens en viss usikkerhet rundt ordet «skjellsettende» rundt om i det ganske land, og mange har kommet til min side ved å søke på dette ordet. Et kjapt søk på Google viser at bloggen min kommer opp som første treff når man søker, og jeg beklager på det sterkeste til de som har kommet hit i søken og ikke har fått svar. Jeg kopierer herved fra dokpro: skjellsettende a3 (av II *skjell) som setter skille et s- forskningsarbeid.

Sånn ellers blir jeg som vanlig funnet ved hjelp av søkeordene «forlover» og sangen «Jasså, sier du det». De siste dagene har det også vært en økt interesse for Mazda 626. En stk. lyseblå, type skranglete, selges gjerne til høystbydende.

Borte og glemt

Jeg er i min mors hus. Barndomshjemmet mitt. I noen skuffer fant jeg mine gamle papirer fra skoledagene. Helt fra 1. klasse på barneskolen og opp til det 3. året på videregående. Mange år av et barne- og ungdomsliv lå i de skuffene. Gamle skoledagbøker med alt fra søte glupiser, hestehistorier, popstjernehysteri til fyllehistorier og de mest intime betroelser. Brev til og fra venninner. Tanker om ting som har skjedd i nyhetsbildet. Bilder. Bilder så pinlige at jeg rødmer i all ensomhet. Tegninger og malerier.

Og alt skolearbeidet. Notater, prøver, tentamener og eksamener. Jeg har skrevet langt og utdypende om ideologier på 1800-tallet, pangermanismen, krimkrigen og Versaille-avtalen, jeg har nøye forklart og tegnet om Stratum Basale og de andre hudlagene. Jeg har gjort rede for polar elektronparbinding, psykosomatiske lidelser, forebyggende helsearbeid, Bessemer-metoden, celleånding, glykogen, patogene bakterier og polysakkarider. Jeg har brent magnesium med en digeltang. Og alt er borte for meg. Borte vekk. Hva var vitsen?

Jeg trodde jeg hadde rimelig god oversikt over barndommen og ungdomsårene, men etter å ha sett i skuffene ser jeg at jeg bare har bruddstykker. Vil det være sånn om ytterligere femten år? At dagen i dag er slettet fra hukommelsen? Jeg vil ikke at dagen i dag skal være borte. Jeg får blogge videre.

200720071.jpg

Jeg reiser alene

Første halvdel av ferien er over. Av ymse grunner måtte jeg ta meg til Danmark på egen hånd. Jeg benyttet meg av Stena Saga. Etter at jeg hadde bestilt fikk jeg for meg at billigbilletten jeg hadde bestilt sikkert innebar at jeg måtte dele den spartanske, innvendige lugaren med noen. Tanken forekom meg som skrekkelig, og endte med at jeg ringte Stena Line med Visakortet i hånden og  mild fistelstemme og fikk de til å love at det ikke kom et forstyrrende, snorkende element inn på lugaren min. Den var min og bare min.

Jeg var ikke den eneste som reiste med danskebåten en fredagskveld. Det var sikkert og visst. Men jeg var tilsynelatende den eneste som reiste alene. Bortsett fra ei; på benken i avgangshallen satt det en eldre dame ved siden av meg. Hun fikk en telefon fra noen (et av barna sine?) og snakket lystig. Så avbrøt hun plutselig og sa: «Nei, jeg får se å komme meg tilbake til resten av bølingen. Nå står de og venter på meg.». Hun la på og fortsatte å sitte ved siden av meg. Lurer på hvorfor hun sa det. Lurer på hvorfor hun reiste alene.

Ikke hadde jeg trodd at det ville legges så merke til at jeg reiste alene. Men jeg så det med en gang. De ansatte (båtdamene?) så litt sånn medlidende på meg.

Denne turen var kun for å komme meg til Danmark. Jeg hadde ingen planer om å flotte meg på noen måte. For hva er vel vitsen med å flotte seg alene? Jeg tok turen til snackbaren for å spise kvelds. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som så for seg et litt rimeligere alternativ.

Jeg gikk til buffet-restauranten.

Jeg: Jeg skulle gjerne hatt et bord.

Buffetdame: Hvor mange er dere?

Jeg: Jeg er en.

Buffetdame: En?

Jeg: Ja. En.

Jeg betalte i underkant av 300 kr, og fikk slippe inn til 2. bordsetting. Matkøen var lang, og det var tendenser til kamp om maten. Vel på plass ved bordet mitt så jeg de igjen. Blikkene. Jeg var omringet av par og barnefamilier. Og de så på meg med forundring. Her satt det rett og slett et enslig menneske midt i blant de. Hun spiste med stor apetitt og ikke drakk hun alkohol. Hva var det med henne? Joda, jeg ser at jeg ofte kan overvurdere min egen betydning i omgivelsene, men disse blikkene var ikke til å ta feil av.

Så skjedde det. Jeg tok akkurat den siste biten da en ryddemann sa: «Ja? Da er det vel på tide å bli ferdig?».  «Øh, ja, jeg er ferdig.», tygde jeg. «Fint!», sa han, og tok tallerken min. Jeg så meg rundt. Flere glade par og familier som spiste og lo. De kom samtidig som meg. De ble ikke jagd. Jeg betalte nærmere 300 kr for å få lov til å være i restauranten i 28 min. Inkl. køståing. Jeg følte meg stigmatisert og uviktig.

Vel fremme i Fredrikshavn dagen etter opplevde jeg det samme. Man skal helst være minst to når man spiser egg og bacon i en liten by full av turister. Etter å ha trasket rundt i butikker noen timer møtte jeg endelig min sønn for å fortsette ferden videre med ham. Jeg følte meg hel igjen.