Da hun møtte ham og 5 år

21. februar 2002 sendte jeg følgende melding til en kar på Spraydate: ”Jeg skulle gjerne sagt noe kult og spennende, men kreativiteten er ikke på topp. Jeg nøyer meg med et ’Hei!’”. Jeg fikk et svar tilbake: ”’Hei!’ kan være starten på så mye. Hei!”.
Ja, det var starten på mye. Meldinger fløy frem og tilbake over det store internettet, og snart befant vi oss på MSN.
1. mars var en fredag. Jeg skulle drikke øl med en venn, og så gå på en konsert på den lokale puben. Min Spraydate skulle ut i Oslo. Nysgjerrigheten tok overhånd utover kvelden, og kveldens venn ble overtalt til å bli med inn til byen. Jeg fikk navnet på utestedet han skulle på; Tea Lounge på Løkka. Jeg hadde sett bilder av ham, og da han kom inn døren sendte jeg en SMS; ”Jeg ser deg.”.
Det tok sin tid før han så meg, men tilslutt gjorde han det, og kvelden ble veldig fin.
De neste to ukene snakket (maste, vil kanskje noen si nå) jeg om at jeg aldri hadde blitt spurt på.
15. mars spurte han om jeg ville være kjæresten hans. Jeg takket ja.

September samme år ble vi samboere. Jeg har funnet følgende som jeg skrev 9. september 2002:
__
Jeg har nå altså blitt samboer!
Og det er alle tiders!
Jeg gleder meg så voldsomt til å bo sammen med min kjære.
Våkne opp hver dag med ham.
Titte bort på ham mens jeg leser en bok eller henger på nett.
Kvervulere over morsomme ting mens vi drikker kaffen vår.
Klø ham på ryggen mens han jobber foran PC’en.
Ligge på armen å lese før vi sovner.

Dette blir så fint!

Han får meg til å le. Masse!
Han er flink til å lage mat.
Han er flink med sønnen min.
Han har samme holdninger til ting som meg.
Han kysser meg i panna midt på natta når han tror jeg sover.
Han sier ofte at han er glad i meg.
Han gir så gode klemmer.
____

En liten episode fra vårt samliv: Han ville ha meg med på Kaffebrenneriet en lørdag. Jeg hadde fått en abnorm kvise rett over overleppen, og nektet å bevege meg ut. Nå skal det nevnes at jeg lar meg ikke vippe av pinnen av en kvise, men jeg ble virkelig deformert av denne byllen. Han overtalte meg til å bli med ved å ta på seg to forskjellige sko. En lysebrun og en mørkebrun. Han ville ta oppmerksomheten vekk fra meg. Jeg ble med. (Jeg kan legge til at vi møtte en venninne på turen. Hun så forferdet på meg og sa «I alle dager, hva har skjedd med ansiktet ditt?» Hun la ikke merke til skoene hans før jeg påpekte det.)

15. mars ble jeg spurt på, men jeg likevel ser jeg på 1. mars som vår dato.

Noen timer for tidlig, men dog:

Du har holdt ut med litt av hvert. Tusen takk for det!
5 år. Hurra for oss, Thomas.

Reklame

Musikk på siden

Jeg har laget en egen side for musikk, isteden for at jeg skal klistre opp masse youtubevideoer stadig vekk her. Det er ikke så mye der enda; litt mimremusikk og en hyllest til blondinen med den aller høyeste hjerneprosenten: min kjære Tanja. Mer vil komme. Følg med, følg med!

Selvdisiplin – eller mangelen på sådan

Det er advarsel på røykpakkene. Det er flere ting som burde kommet med advarsel.

B-menneske

Enn om dette kunne vært meg? Trøtt og sengeklar når natten kom snikende.

 Og struttende og energisk noen få timer senere.

Gymtraumatisert

Ingen kan beskylde meg for å være sporty.

I 1. og 2. klasse på barneskolen gikk jeg på turn.  I løpet av de to årene lærte jeg meg aldri å slå hjul, og jeg ble gitt opp både av instruktører og av meg selv. Jeg har heller aldri lært meg å slå hjul etter dette. Jeg skulle gjerne turt å slå hjul. Det må være en fin ting å gjøre når man er ordentlig glad.

Jeg eier ikke koordinasjon. Kroppen min er ikke bygd for fart.

I 5. klasse brakk jeg ankelen da jeg stod slalåm. Dette var en langfredag. Fredag den 13., fakisk, og klokken var 13:13. (Give or take et minutt.) Jeg måtte gå med gips til langt oppe på låret veldig lenge. Som et resultat av dette er det ene benet mitt 2 cm kortere. Etter dette har jeg ikke dristet meg til å stå slalåm. Et år eller to senere falt jeg av sykkelen da jeg suste ned en asfaltert bakke i full fart. Dette førte til at jeg skrapte ut en kjøttbit fra kneet mitt, og det er et hull der den dag i dag. Jeg suser ikke ned bakker i full fart lenger. Når sant skal sies så har jeg vel ikke syklet på snart 7 år.

Så får man barn, og man er redd for at de skal følge i fotsporene. Det er skamfullt å være klønete i sport.

Jeg og flere venninner vurderer å lage en støtteforening for gymtraumatiserte.

Jeg har en kar på 6 år. Han øver seg på å slå hjul. Øyet fikk et ublidt møte med kneet. Han har min dypeste medfølelse.

Nytenkende? Dessverre.

Det hender, rett som det er faktisk, at jeg sitter på jobb, eller et annet sted hvor det ikke passer seg å blogge til enhver tid, også kommer det en idé til meg. Et tema, en historie. Så kommer jeg hjem, surfer litt, bare for å finne at noen andre har skrevet noe tilsvarende i mellomtiden. Så lar jeg heller være. Man vil ikke begå plagiat. Andre ganger leser jeg blogger og tenker «dette kunne jeg skrevet også!» og «Søren at hun skrev det før jeg rakk å tenke ut noe så fint!».

MÅ dere være så kjappe, så velformulerte og så interessante? Hvis dere hadde sluppet meg til så hadde dere sett at jeg kunne være like kjapp og velformulert og interessant. Hvis jeg bare rakk det før dere, så hadde dere sett, nikket gjenkjennende og sukket henførte. Men dere kom før meg igjen, gitt. I dag også.

Tidstyven

Blogging. Internett. En tidstyv av dimensjoner.

Det er så mange filmer jeg skulle sett det siste året, skapene burde vært tømt for ting som ikke har blitt brukt på et par år. Håret burde vært klippet. Jeg kunne eksperimentert med spennende matretter. Lært meg spansk. Hatt lange, dype samtaler med langtvekkboende venninner på telefonen. Jeg kunne gått tidligere til sengs, lest gode bøker i lyset fra sterainlys. Kanskje kunne jeg øvd og øvd på langrennsski helt til det føltes naturlig.

Men jeg gjør ikke sånt. Jeg blogger, og gjør litt av hvert på dette internettet. Time etter time. Dag etter dag. Jeg har stirret på skjermen i mange år.

Ørsmå mål burde jeg kunne klare i løpet av en uke; én film jeg har utsatt å se lenge. En matrett som ikke allerede er tradisjon på mitt kjøkken. For å spare tid kan jeg kanskje se filmen mens jeg spiser denne nye, spennende matretten.

Denne uken vil jeg se Volver. Den har blitt utsatt for lenge.

Stresse ned, liksom?

Stress er noe jeg ofte opplever i min kamp mot tilværelsen. Noen ganger uten grunn, andre ganger er det hektiske dager. Jeg trenger å finne ro. En grunnleggende ro. Nå setter jeg min lit til VG-nett.

Følgende er klippet fra denne artikkelen i VG:

 (mine kommentarer i kursiv)

Moderat drikking. Det kan være lett å ty til alkohol og røyk i stressfylte situasjoner. Men stresser du mye, bør begge deler inntas i moderate mengder. (Jeg tyr ikke til alkohol, og røyken skal reduseres til et minimum. Tror jeg kanskje.)

Hobby. Vend oppmerksomheten din mot en hobby. Da vil du få fokuset over på noe annet. Det kan være alt fra et tegnekurs til arbeid i en frivillig organisasjon. (Hobby? Er blogging en hobby? Med hobby ser jeg for meg håndarbeid. Jeg klarer ikke helt å se for meg at jeg skal begå makramé eller korssting. Eller frimerkesamling eller miniatyrtog, klistremerker, hester eller buttons. Jeg er villig til å vende oppmerksomheten med en Hobby-sjokolade).

Drikk vann. Er du stressa høres det kanskje mer fristende ut med et stort glass vin enn et glass vann. Men det er svært viktig at du drikker vann. For er du dehydrert kan du bli søvnig, og det gjør det vanskelig å takle stressende situasjoner. (Jeg drikker vann, men dersom jeg skal drikke like mye som anbefales så må jeg tisse hele tiden. Dét er stressende, det.)

Massasje. Avslapping er nøkkelordet for å redusere stress, så finn fram stearinlys og massasjeolje. Massasje roer kroppen, avspenner muskler og øker blodsirkulasjonen. (Dersom jeg var rik, skulle jeg spandert på meg massasje 24/7. Mye vil ha mer, og dersom jeg får massasje bare en kort stund, så føler jeg meg nærmest utilfredstilt og ønsker mer. Ergo er det kanskje bedre å holde seg unna litt massasje.)

Meditasjon. 15 minutter med meditasjon kan gi dypere ro enn en time søvn. Å begynne dagen med en to minutter lang meditasjonsøkt kan også være bra. Sitt med rak rygg og repeter ett ord i hodet ditt. Da stopper du å tenke. Lær deg å meditere her: (Dette skal jeg faktisk ta til meg. Aller først må jeg bare justere morgenritualet mitt, slik at jeg ikke blir ekstra stresset av å bruke opp 15 minutter av den dyrebare tiden jeg har før jeg kommer meg avsted til jobb.)

Sunt kosthold. Er du stressa er det naturlig å få mer lyst på mat, og særlig fast food. Men selv om raske karbohydrater vil gi deg et raskt insulinkick, så blir du fort trøtt og slapp igjen. Sats heller på et sunt og regelmessig kosthold. Et stabilt blodsukker kan redusere stressnivået ditt. (Sunt og regelmessig kosthold. Det er lettere sagt enn  gjort, skal jeg si dere.)

Sex. Om du ikke allerede visste det så kan sex gjøre deg mindre stressa: Du kan få ut mye sinne, aggresjon og dårlig energi, som er forbundet med stress. (Thomaaaaas?)

Søvn. Er du stressa, er det viktig å ikke føle seg trøtt. Søvnmangel får en stor påvirkning på hele dagen din, og problemer kan virke mer alvorlige enn de egentlig er. Her er ti tips for bedre søvn: (Hvordan skal jeg rekke alt dersom jeg sover mindre? Skal det gå på bekostning av internett, liksom?)

Trening. Det er viktig å kombinere en stresset hverdag med trening. Trening øker blant annet blodsirkulasjonen i kroppen og åpner lungene slik at du får mer oksygen. Dessuten vil kroppen produsere mer endorfiner, kroppens egne morfiner. (Øh. Jeg henviser til en tidligere posting om Pilates, og ber om full forståelse for at man ikke bare kan kaste seg ut slike fysiske utskeielser.)

Terapi. Noen ganger kan det hjelpe å prate med en terapeut eller en coach, som kan gi råd på hvordan du kan slappe av og fortelle deg hvordan du kan få et mer positivt syn på situasjonen du er i. (Og når skal jeg få tid til det? Skal det gå på bekostning av blogging og sånn? *skingrestemme*)

Jeg merker at jeg blir litt ekstra stresset bare av å tenke på alt jeg bør gjøre for å ikke være det. Men jeg skal gi noe av det en sjans. For min skyld. Og mine omgivelser.

Lommemannen

Er det bare jeg som fascineres av hvor lang tid det tar å finne denne mannen? Jeg synes Kripos fremstår som latterlige i denne jakten. De har steder og datoer, de har DNA, de har bilder. Kom igjen!

Det måtte bare ut.

Mental besettelse

Klart at det er det det er.

Jeg hadde ikke røykt siden onsdag formiddag. I 80 timer klarte jeg helt fint å la være å røyke. Jeg tenkte ikke stort over det. Tre dager. I disse tre dagene har jeg sullet hjemme. Vært mamma og vært syk. Så tenker jeg at det er greit å komme seg ut et par timer lørdag kveld for å se noen andre mennesker enn familien. Jeg besøker et vennepar, og tar to røyk. Det er rart; om jeg tenker meg om klarer jeg ikke å finne gode grunner til å røyke. Jeg har et ønske – riktignok kanskje en smule halvhjertet – om å slutte om ikke lenge. Jeg klarer helt fint å ikke røyke i flere dager. Likevel er det ytterst vanskelig å la den første røyken ligge. Jeg gir etter. Finner på unnskyldninger. Jeg vil. Jeg vil ikke. Jeg vil. Jeg vil ikke. Mange eksrøykere har fortalt at den siste tiden de røkte følte de skam over røykingen sin. Og det gjør jeg også. I større og større grad. Røyking er rett og slett ikke kult, og det er mange år siden jeg følte at det var det.

Så vil jeg gjerne briljere med litt logikk: Jeg røyker ikke all verden. Det skal jeg ha. Og da tenker jeg at jeg ville fått mye mer ut av en total røykekutt dersom jeg i utgangspunktet røykte mer, og at jeg derfor burde røyke meg opp før jeg slutter. Det sier seg jo selv.

I Tidsskriftet for den norske lægeforening leser jeg følgende: Irritabilitet/aggressivitet, nedstemthet, engstelse, urolighet, manglende konsentrasjonsevne og røykesug er vesentlige bortfallssymptomer ved røykestopp.

Men joda. Jeg vil. Snart. Men ikke akkurat nå. Jeg velger heller å glede meg over at jeg sparte kroppen min for nikotin i 80 timer sammenhengende.

Gledelig gjensyn

Tidligere i uken kom jeg over noe gledelig i butikken.

Jeg har tenkt på det flere ganger. Tenkt nostalgiske tanker om en svunnen tid. Så var den bare der. Sønnen min så på meg med en viss skepsis da jeg gledesstrålende fortalte ham at dette – DETTE! – skulle vi kjøpe til fredagskosen denne uken. Heldigvis er sønnen min en raus kar, som gjerne jatter med sin mor, og i kveld da jeg andektig tok frem esken kunne jeg spore forventninger også hos ham. Esken er selvfølgelig fjonget opp, det er mulig kjeksen er en smule grovere, men likevel. Likevel! Bokstavkjeks, jo! I bileske! Vi har lett, stavet og spist.

Mens jeg snakker om fredag… Det er så rart med det. Tidligere var fredag så og si ensbetydende med flatfyll. På fredagene boblet jeg over av forventning og overskudd. Rastløs kropp. Nå er fredager roligere, og tilbringes veldig ofte med familie og Six Feet Under. Og jeg er så fryktelig bedagelig på fredager. Minimalt med rydding og maks tid foran skjermen. Fredagsenergien har forsvunnet, men jeg klager ikke. Jeg elsker fredager!

Duetter

Jeg liker duetter. Her har du favorittene. Mange er nok glemt i farten.

Gram Parsons og Emmylou Harris: Grievous Angel
Johnny Cash og June Carter: It Ain’t Me, Babe
Jennifer Warnes og Leonard Cohen: Take This Waltz
CC Cowboys med en dame jeg ikke vet navnet på: Tiden
Morten Abel og Prepple Houmb: Hodet Over Vannet
Jim Stärk og Claudia Scott: You’re the One That I Want
Rita Eriksen og Ulf Risnes: Skarpe Skår
Prepple Houmb og Lars Lillo Stenberg: Tango for Te-Ve
Gram Parsons og Emmylou Harris: Love Hurts
Frank og Nancy Sinatra: Somethin’ Stupid
Ane Brun og Sivert Høyem/Madrugada: Lift Me
Marte Wulff og Erik Faber: Racing
Bono og Luciano Pavarotti: Miss Sarajevo
Elvira Nikolaisen og Bjørn Eidsvåg: Floden
Shane MacGowan & Kirsty MacColl: Fairytale of New York
Trond Granlund og Jokke: Vaterlands Bru
Knutsen & Ludvigsen: det meste

Noen du vil legge til?

Twin Peaks

Jeg var vel 12 år da det begynte. Fredagskvelder med overnattingsbesøk enten hos eller av Ragnhild. Vi lagde pizza med tykk bunn og et raust lag med kjøttdeig og løk under et lokk av ost. Så var det Twin Peaks. Vi kveilet oss sammen i en saccosekk eller i vannsengen, klamret oss til hverandre og hylte når skremmende saker skjedde på skjermen. Og skremmende saker skjedde rett som det var i den byen. Men vi så det. Vi så alt. Så og hylte om hverandre.

Med årene har jeg blitt mer lettskremt. Jeg har fjernet meg helt fra ting som skremmer og pirrer. Jeg ga nok opp etter at jeg så Ondskapens hotell med puten mer foran enn vekk fra ansiktet. For et par år siden ble Twin Peaks vist på TV sent på kvelden. Jeg så av og til små bolker fra sengen, men zappet videre hver gang det var fare for å se noe som ville føre til økt puls.

Jeg hadde perioder da jeg var yngre hvor jeg mistet nattesøvnen dersom jeg tenkte for mye på Bob. Jeg får gåsehud av baklengssnakking, knipsende dverger og til og med vedkubber. Men det er noe med Twin Peaks som er så ytterst fascinerende. Det kan være det surrealistiske. Alle spørsmål som forblir ubesvarte. Galskapen og humoren.

Så jeg har bestemt meg for å ta tilbake Twin Peaks. Jeg har selvfølgelig skaffet meg en liten trygghet; samboer har sagt seg villig til å se sammen med meg, og holde lanken. Jeg skal se, hyle, gyse, føle, skvette og av og til humre. Dersom Bob plager meg, så skal jeg se ham for meg naken med en fingerbøltiss.

Jeg skal kjøpe DVD-boksen. Velkommen, Bob!

Pilates og meg

Avil fikk meg til å tenke på noe her.

For mange år siden hørte jeg noen nevne Pilates på TV. Ja, dette var lenge før pilatesen gjorde sitt inntog på ethvert treningssenter. Jeg skaffet meg litt mer informasjon om dette nye, spennende. Dette skulle bli min greie. Flat mage og jentemuskler var akkurat det jeg var ute etter. Å begynne med pilates var selvfølgelig ikke en beslutning man kunne ta uten å ha veid for og imot. Man skal ikke bare kaste seg ut i slike ting uten å vite hva man går til. Etter en god stund så jeg at det fantes et Pilates Room i Oslo. Jeg tok en prat med min nabo, og vi ble enige om at dette var noe vi kunne driste oss til å prøve. Et par ganger var vi nesten på nippen, men endte opp med å ta et glass isteden. Vi så etterhvert at det muligens ikke var like lett gjort som sagt, og søkte heller hjelp på verdensveven. Jeg fant en Pilatesvideo som jeg lastet ned. Vi valgte å vente litt med å brenne den, for vi trengte jo kanskje matter. For ikke å snakke om planlegging. Vi kom liksom aldri helt i gang før jeg flyttet.

Etterhvert har jeg skaffet meg en Pilates-DVD. Og her kommer litt viktig informasjon. Effekten er ikke engang målbar om man den bare godgjør seg i bokhylla. Jeg har vurdert å ta av plasten på den for å se om det hjelper. Jeg ser for meg at alt vil løsne om jeg bare får en matte og en blå, oppblåsbar ball. Jaggu skal jeg pilatere.

Pilatespersoner der ute: Du kan si hva du vil om pilates, men det er MIN greie. JEG fant det. Du bare hang deg på bølgen.

Febril

Jeg svettet i natt. Frøs og svettet. Våknet av hverdagen, denne gangen med en rennende nese og lett verkende hode.

Jeg tok en bestemmelse på vei til jobb. I dag skal jeg bare ta de sigarettene jeg virkelig har lyst på. Jeg skal ikke pålegge meg selv noen røykestopp, jeg er ikke klar for nederlaget ved å sprekke. Jeg skal bare rett og slett ikke ta de jeg vanligvis tar uten å tenke meg om. Vanligvis rekker jeg en eller to før lunsj. Jeg var ikke rent lite stolt i lunsjen da jeg fremdeles var røykfri. Så kom et dilemma; hvor mye lyst må jeg ha for at jeg har ordentlig lyst? Man skulle tro det var et lett spørsmål, men det var det virkelig ikke. Etter å ha drøftet dette vel og lenge med markedsavdelingen (herregud, så lei de må bli av meg noen ganger), kom jeg frem til at jeg like gjerne kunne ta en etterlunsjrøyk. Det var igrunn ganske kjedelig. Og ensomt. Og formen ble veldig mye verre. Siden formkurven sank drastisk så jeg meg nødt til å ta en liten pause i arbeidet. Dette gjorde meg svært rastløs, og jeg bestemte meg for å prøve en røyk til. Etter det følte jeg meg virkelig dårlig. Nå skjønner jeg enda bedre hvordan Katrine har det. Jeg skal ikke røyke mer. Ihvertfall ikke i dag.

Lykken er…

…å få en slik lapp. Helt uoppfordret.

Ja, jeg har jo barn. Det kommer vi ikke utenom, ei heller i bloggen. Og gutten vet akkurat hva som skal til for å gi sin mor et stort smil og et varmt hjerte.

Verdiløs

My blog is worth $0.00.
How much is your blog worth?

Javel? Hva slags beskjed er det å få? Det går ikke an å bli mer verdiløs, det måtte isåfall vært om jeg hadde skyldt denne karen penger.

$0,00.  Takk skarru ha!

Linda uten røyk…

…jeg vet ikke.

Jeg vet bare at jeg røyker. Ikke mye, men det styrer livet mitt til en viss grad noen dager. Det slo meg – nok en gang – i dag. Jeg tok en av de sedvanlige røykepausene på jobb. Det var så himla kaldt ute, at jeg startet opp bilen og satte meg inn. Det rakk selvfølgelig ikke å bli varmt i bilen den korte stunden jeg satt der. Der satt jeg. Mutters alene. Blåste Lucky Strike og frostrøyk om hverandre. Ikke hadde jeg en enorm trang til denne sigaretten heller. Det var bare denne sedvanlige røykepausen som jeg er så vant til. Det er veldig, veldig latterlig. Og littegranne flaut. Disse ti minuttene kunne jeg brukt på å lage meg en kopp te og slå av en prat med jentene på markedsavdelingen. Jeg kunne bladd gjennom lokalavisen i fred og ro på pauserommet. Jeg kunne blogget.

Oppe på kjøleskapet mitt står det en kartong. I den er det 7 esker. Og jeg har også noen der ute. I forrige uke ringte Tore André. Han stod på Gardermoen og insisterte (ja, jeg vil nesten si det så sterkt) på å kjøpe en kartong til meg. Et par dager senere ringte min mor fra Gran Canaria, og lurte på om Lucky Strike fremdeles var tingen. Summa summarum: Jeg har 27 pakker røyk. 540 sigaretter. Det er fristende å gi meg selv to måneder. Råd og vink tas imot. Å selge disse 2,5 kartongene synes jeg bare blir moralsk forkastelig *host*, så det vil jeg ikke gjøre.

Oppsummering

Tilstandsrapport:

1 sønn. 6 år.

1 samboer. Vi har vært kjærester i straks 5 år.

1 katt. Type sort, pen og dum.

1 bil. Blå Mazda ’90-modell.

1 leid hus. Blått med stor hage og dobbel garasje.

1 kontorjobb av den ikke alt for utfordrende sorten.

Reisetid til jobb: 2 minutter med nevnte Mazda.

0-20 sigaretter pr. dag

0 alkoholenheter i uken

1 stk. uåpnet Settlers-spill.

2 blomstrende orkidéer.

Dette er nåværende situasjon. Jeg er spent på hvordan den vil se ut om et år.

Tid for innrømmelser

Denne bloggen har eksistert i opptil flere timer nå, og det er på tide med innrømmelser.

Jeg liker å lese, og har på merkelig vis greid å få meg selv til å tro at jeg er vel bevandret i bøkenes verden. Den siste tiden har sannheten sakte og smertefullt blitt avdekket, og jeg føler at jeg vakler når det kommer til litteratur. Javisst vil jeg fremstå som klok og belest. Men det ville vært å leve på en løgn. En løgn jeg alt for lenge har befunnet meg i.

De siste månedene har det gått i Marian Keyes, Tore Renberg (som i og for seg skriver veldig godt, men neppe kan kalles en tungvekter), Denise Rudberg, Sue Monk Kidd, Anne B. Ragde og Jo Nesbø.

Jeg trenger tips. Hvilke bør jeg begynne med for å gripe fatt i klassikerene?

Jeg er avstumpet. Kan jeg reddes?

Kjedsomhetens yppersteblågg

Ja, det er dét dette kommer til å bli.

Jeg må være ærlig med dere.
(Dere!? Haha! Akkurat som om jeg har gitt bloggadressen til noen jeg kjenner.)
Ikke begår jeg håndarbeid. Samfunnsengasjementet mitt kunne vært bedre.
Spennende hobbies har jeg IKKE sett, og jeg er i det hele tatt en reinspikka kjedelig person.

Min hverdag:
Jeg jobber. Ofte fra 09-17, av og til litt hjemmefra utenom det ved behov.
Annenhver uke er sønnen min hjemme. Da består uken av allidrett, lek, lesing, og kos.
I helgene går vi ofte på kino.
Sånn ellers: jeg har veldig mange fine venner som jeg liker å treffe. Jeg er også en hjemmekjær stuegris, og har det veldig fint når jeg om min kjære lager god mat, ser en av TV-seriene «våre» eller jeg kan bare slange meg på sofaen med en bok.

Så hva skal jeg skrive om her?
Kampen mot røyken? Kvisene? Orkidéene mine? Nettavhengigheten min?
Det gjenstår å se.

Mitt første, spede forsøk

Ja, jeg har hatt en blogg før.
Den ble nedlagt etter lang tid med dårlig oppfølging av meg.
Hva får meg til å tro at denne kommer til å leve et langt og lykkelig liv?
Ukuelig optimisme kan det neppe være.

Me får sjå.