Da hun møtte ham og 5 år

21. februar 2002 sendte jeg følgende melding til en kar på Spraydate: ”Jeg skulle gjerne sagt noe kult og spennende, men kreativiteten er ikke på topp. Jeg nøyer meg med et ’Hei!’”. Jeg fikk et svar tilbake: ”’Hei!’ kan være starten på så mye. Hei!”.
Ja, det var starten på mye. Meldinger fløy frem og tilbake over det store internettet, og snart befant vi oss på MSN.
1. mars var en fredag. Jeg skulle drikke øl med en venn, og så gå på en konsert på den lokale puben. Min Spraydate skulle ut i Oslo. Nysgjerrigheten tok overhånd utover kvelden, og kveldens venn ble overtalt til å bli med inn til byen. Jeg fikk navnet på utestedet han skulle på; Tea Lounge på Løkka. Jeg hadde sett bilder av ham, og da han kom inn døren sendte jeg en SMS; ”Jeg ser deg.”.
Det tok sin tid før han så meg, men tilslutt gjorde han det, og kvelden ble veldig fin.
De neste to ukene snakket (maste, vil kanskje noen si nå) jeg om at jeg aldri hadde blitt spurt på.
15. mars spurte han om jeg ville være kjæresten hans. Jeg takket ja.

September samme år ble vi samboere. Jeg har funnet følgende som jeg skrev 9. september 2002:
__
Jeg har nå altså blitt samboer!
Og det er alle tiders!
Jeg gleder meg så voldsomt til å bo sammen med min kjære.
Våkne opp hver dag med ham.
Titte bort på ham mens jeg leser en bok eller henger på nett.
Kvervulere over morsomme ting mens vi drikker kaffen vår.
Klø ham på ryggen mens han jobber foran PC’en.
Ligge på armen å lese før vi sovner.

Dette blir så fint!

Han får meg til å le. Masse!
Han er flink til å lage mat.
Han er flink med sønnen min.
Han har samme holdninger til ting som meg.
Han kysser meg i panna midt på natta når han tror jeg sover.
Han sier ofte at han er glad i meg.
Han gir så gode klemmer.
____

En liten episode fra vårt samliv: Han ville ha meg med på Kaffebrenneriet en lørdag. Jeg hadde fått en abnorm kvise rett over overleppen, og nektet å bevege meg ut. Nå skal det nevnes at jeg lar meg ikke vippe av pinnen av en kvise, men jeg ble virkelig deformert av denne byllen. Han overtalte meg til å bli med ved å ta på seg to forskjellige sko. En lysebrun og en mørkebrun. Han ville ta oppmerksomheten vekk fra meg. Jeg ble med. (Jeg kan legge til at vi møtte en venninne på turen. Hun så forferdet på meg og sa «I alle dager, hva har skjedd med ansiktet ditt?» Hun la ikke merke til skoene hans før jeg påpekte det.)

15. mars ble jeg spurt på, men jeg likevel ser jeg på 1. mars som vår dato.

Noen timer for tidlig, men dog:

Du har holdt ut med litt av hvert. Tusen takk for det!
5 år. Hurra for oss, Thomas.

Advertisements

Musikk på siden

Jeg har laget en egen side for musikk, isteden for at jeg skal klistre opp masse youtubevideoer stadig vekk her. Det er ikke så mye der enda; litt mimremusikk og en hyllest til blondinen med den aller høyeste hjerneprosenten: min kjære Tanja. Mer vil komme. Følg med, følg med!

Selvdisiplin – eller mangelen på sådan

Det er advarsel på røykpakkene. Det er flere ting som burde kommet med advarsel.

25022007477.jpg25022007479.jpg25022007480.jpg

B-menneske

Enn om dette kunne vært meg? Trøtt og sengeklar når natten kom snikende.

kveld.jpg

 Og struttende og energisk noen få timer senere.

morgen.jpg

Gymtraumatisert

Ingen kan beskylde meg for å være sporty.

I 1. og 2. klasse på barneskolen gikk jeg på turn.  I løpet av de to årene lærte jeg meg aldri å slå hjul, og jeg ble gitt opp både av instruktører og av meg selv. Jeg har heller aldri lært meg å slå hjul etter dette. Jeg skulle gjerne turt å slå hjul. Det må være en fin ting å gjøre når man er ordentlig glad.

Jeg eier ikke koordinasjon. Kroppen min er ikke bygd for fart.

I 5. klasse brakk jeg ankelen da jeg stod slalåm. Dette var en langfredag. Fredag den 13., fakisk, og klokken var 13:13. (Give or take et minutt.) Jeg måtte gå med gips til langt oppe på låret veldig lenge. Som et resultat av dette er det ene benet mitt 2 cm kortere. Etter dette har jeg ikke dristet meg til å stå slalåm. Et år eller to senere falt jeg av sykkelen da jeg suste ned en asfaltert bakke i full fart. Dette førte til at jeg skrapte ut en kjøttbit fra kneet mitt, og det er et hull der den dag i dag. Jeg suser ikke ned bakker i full fart lenger. Når sant skal sies så har jeg vel ikke syklet på snart 7 år.

Så får man barn, og man er redd for at de skal følge i fotsporene. Det er skamfullt å være klønete i sport.

Jeg og flere venninner vurderer å lage en støtteforening for gymtraumatiserte.

Jeg har en kar på 6 år. Han øver seg på å slå hjul. Øyet fikk et ublidt møte med kneet. Han har min dypeste medfølelse.

230220071crop.jpg

Nytenkende? Dessverre.

Det hender, rett som det er faktisk, at jeg sitter på jobb, eller et annet sted hvor det ikke passer seg å blogge til enhver tid, også kommer det en idé til meg. Et tema, en historie. Så kommer jeg hjem, surfer litt, bare for å finne at noen andre har skrevet noe tilsvarende i mellomtiden. Så lar jeg heller være. Man vil ikke begå plagiat. Andre ganger leser jeg blogger og tenker «dette kunne jeg skrevet også!» og «Søren at hun skrev det før jeg rakk å tenke ut noe så fint!».

MÅ dere være så kjappe, så velformulerte og så interessante? Hvis dere hadde sluppet meg til så hadde dere sett at jeg kunne være like kjapp og velformulert og interessant. Hvis jeg bare rakk det før dere, så hadde dere sett, nikket gjenkjennende og sukket henførte. Men dere kom før meg igjen, gitt. I dag også.

Tidstyven

Blogging. Internett. En tidstyv av dimensjoner.

Det er så mange filmer jeg skulle sett det siste året, skapene burde vært tømt for ting som ikke har blitt brukt på et par år. Håret burde vært klippet. Jeg kunne eksperimentert med spennende matretter. Lært meg spansk. Hatt lange, dype samtaler med langtvekkboende venninner på telefonen. Jeg kunne gått tidligere til sengs, lest gode bøker i lyset fra sterainlys. Kanskje kunne jeg øvd og øvd på langrennsski helt til det føltes naturlig.

Men jeg gjør ikke sånt. Jeg blogger, og gjør litt av hvert på dette internettet. Time etter time. Dag etter dag. Jeg har stirret på skjermen i mange år.

Ørsmå mål burde jeg kunne klare i løpet av en uke; én film jeg har utsatt å se lenge. En matrett som ikke allerede er tradisjon på mitt kjøkken. For å spare tid kan jeg kanskje se filmen mens jeg spiser denne nye, spennende matretten.

Denne uken vil jeg se Volver. Den har blitt utsatt for lenge.