Klart at det er det det er.
Jeg hadde ikke røykt siden onsdag formiddag. I 80 timer klarte jeg helt fint å la være å røyke. Jeg tenkte ikke stort over det. Tre dager. I disse tre dagene har jeg sullet hjemme. Vært mamma og vært syk. Så tenker jeg at det er greit å komme seg ut et par timer lørdag kveld for å se noen andre mennesker enn familien. Jeg besøker et vennepar, og tar to røyk. Det er rart; om jeg tenker meg om klarer jeg ikke å finne gode grunner til å røyke. Jeg har et ønske – riktignok kanskje en smule halvhjertet – om å slutte om ikke lenge. Jeg klarer helt fint å ikke røyke i flere dager. Likevel er det ytterst vanskelig å la den første røyken ligge. Jeg gir etter. Finner på unnskyldninger. Jeg vil. Jeg vil ikke. Jeg vil. Jeg vil ikke. Mange eksrøykere har fortalt at den siste tiden de røkte følte de skam over røykingen sin. Og det gjør jeg også. I større og større grad. Røyking er rett og slett ikke kult, og det er mange år siden jeg følte at det var det.
Så vil jeg gjerne briljere med litt logikk: Jeg røyker ikke all verden. Det skal jeg ha. Og da tenker jeg at jeg ville fått mye mer ut av en total røykekutt dersom jeg i utgangspunktet røykte mer, og at jeg derfor burde røyke meg opp før jeg slutter. Det sier seg jo selv.
I Tidsskriftet for den norske lægeforening leser jeg følgende: Irritabilitet/aggressivitet, nedstemthet, engstelse, urolighet, manglende konsentrasjonsevne og røykesug er vesentlige bortfallssymptomer ved røykestopp.
Men joda. Jeg vil. Snart. Men ikke akkurat nå. Jeg velger heller å glede meg over at jeg sparte kroppen min for nikotin i 80 timer sammenhengende.
Filed under: Meg og mitt, Tjære & Nikotin |
Kampen mot tilværelsen 
Jeg har det slik med sjokolade. Akkurat slik.
Fnis. Nydelig.
Jeg har en kjæreste som har sluttet, så jeg må se å få gjort det ordentlig selv også. Nå dingler jeg i vei med festrøykingen min.
Mannen lovde at om jeg sluttet med røyken, så skulle han slutte med snusen. Jeg kan jo ikke la den sjansen gå i fra meg. At snusere ikke sjenerer andre er det største tullet jeg har hørt.
En røykfri dag er nesten over. Jeg er ganske fornøyd, om sant skal sies. Vi har hatt familie og venner på besøk i flere timer i dag, og til tross for at ingen av de røyker, så pleier jeg å få et stort røykebehov når jeg er sosial.
Og jeg kan legge til at jeg også har det sånn med sjokolade og brus. Kan lett holde meg unna i lang tid, men plutselig… Må ha det. Bare må ha det.
Legane er ikkje heilt enige i det der emd å røyke lite og helsegevinsten. Om du røyker lite er helsegevinsten med å slutte likevel VELDIG stor. EIn kan sjå det slik at ein ved å røyke, om enn berre litt, held ein kroppen under eit lite press. Om det vesle presset vert slept, får kroppen verkeleg hele seg sjølv.
Tenk på korleis du har det med ein lav summing frå luftanlegg eller pc, og kor stille det likevel blir når lyden held opp. Eller når du går på lang tur med lett sekk. Etter nokre kilometer er sekken tung som bly, og det er veldig godt å få den av.
Når du sier det på den måten, så…
Legene sier også at det er passiv røyking når du klemmer barnet ditt etter at du har røykt den røyken på verandaen. Den stakk meg, hardt og brutalt.
Jeg kan etter fem uker si at alt det der stemmer. Jeg er definitivt mer på alle måter og det er til tider frustrerende, mens det andre ganger er godt.For en uke siden tok jeg to festrøyk, etter det har savnet etter røyken vært langt svakere.
Når jeg nå kjenner at jeg må ha noe, forsøker jeg å finne ut av hva det er. Det er litt godt å tenke på at det ikke lenger er den neste røyken som styrer tiden min.
Eg tenker av og til sånn: No er det så jævlig på jobb at eg må ta ein røyk. Og så tenker eg: Det sluttar ikkje å vere jævleg her om eg tar ein røyk.
Eller så tenker eg: No blåggar eg bort livet mitt, om eg gjekk ut og tok ein røyk ville eg gå inn igjen og skrive bok. Og så tenker eg, eg ville gått inn igjen og blågga. Eg må skrive bok NO, om det verkeleg er det eg vil.
osv.
Nemlig. Jeg tenker ofte at nå er jeg så stressa på jobb at jeg bare MÅ røyke. Jeg kan ikke huske at jeg faktisk har blitt mindre stresset av å røyke.
Du høres ut som en nestenslutter, Mac. *støtter opp*
Virkelig? *rørt*
Og så får ein jo ikkje fysiske abstinensar av å slutte når ein røyker lite. Det er berre tankane. Og dei fiksar du den dagen du bestemmer deg.
Jeg tror mye av det går på frykt. Jeg er redd for å sprekke. Jeg er redd for nederlag. Jeg er redd for å ta en bestemmelse, for så å ta en ombestemmelse. Da er det så mye tryggere å ikke bestemme seg. *struts*
Vær heller redd for KOLS.
Det er alltid noe å være redd for. *Elling*
Eg har jo bestemt meg for at denne gongen har eg lov å røyke av og til om det kjennest rett. Til no har eg latt være. Det der «aldri resten av livet» blei for vanskeleg.
Snart. Bare litt til.
Å røyke på jobb blir egentlig bare mer stress. Man må løpe ut og inn for å rekke alt.
Jeg tror kanskje jeg greier å holde meg røykfri i dag, selv om jeg er tilbake på jobb. Selv om det kan hende at det har mer med raspende hals enn med bestemmelser å gjøre.
Raspende hals kan vere ein god hjelp.
Kanskje jeg burde sørge for alltid å ha raspende hals. :ettertenksom:
Om du røyker nok kan du jo få det.
Aha!
Jeg kan skyte inn at jeg hadde raspende hals i min andre røykfrie uke. Det var viktig for å dra meg videre.
Det har vært så mye i dag. Jeg har gjort to ting som er på grensen til voldsomt, men jeg har ikke røykt. Det har gått greit, men jeg har tenkt på det mange ganger. Ekstra stolt var jeg da en jente spurte om jeg ville ta en røyk med henne, og jeg faktisk tenkte meg om i et sekund før jeg sa nei, isteden for å bare automatisk gi etter.
Jeg heier på deg!
Det er veldig fint å tenke på. Jeg heier på deg også. Heia oss! Og heia Katrine!
Jeg har en pakke røyk igjen. Så blir jeg med å slutte!
Hurra! Jeg røykte fem i går, men det føltes igrunn ganske dumt etter å ha klart meg fint siden lørdag. I dag har det gått greit. Det var disse 27 pakkene, da.