Barndomsminne

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var. Kanskje 11 år. Min far og jeg ferierte på Østlandet. Vi tilbragte en formiddag i min onkels hus, mens familien var på jobb. Vi satt ute på terassen da vi hørte jamring. Min far ville undersøke nærmere, men hørte på sin veslevoksne, bestemte datter, som sa at dette var bare barn som lekte på lekeplassen. Vi gikk inn, spiste og leste litt. Da vi kom ut igjen senere hørte vi igjen denne jamringen igjen, etter mye om og men gikk min far resolutt opp bakken for å speide. I en hage fant han en mann liggende. Det var ikke lett å få kontakt med ham. Far ringte etter ambulanse, og mannen kom seg på sykehus. Samme kveld kom mannens sønn med kone på besøk til min onkel. De satt i stuen og snakket. Selv satt jeg skamfull på kjøkkenet. De sa at mannen døde på sykehuset, og takket for at vi hadde fått ham dit. Jeg hørte en stemme som sa «Om han bare hadde kommet seg til sykehuset litt tidligere…». Alvorlig tenkte jeg at dette var sommeren jeg ble drapsjente. Da jeg kom tilbake til Trøndelag fortalte jeg venninner om Tusenfryd, Aker Brygge, McDonalds og Karl Johan. Denne episoden klarte jeg ikke å si noe om. For et par år siden snakket jeg med min far om dette. Han sa at mannen ville dødd samme dag uansett om han hadde blitt funnet tidligere. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på ham.

11 kommentar

  1. Som oftest lønner det seg å tro på fedre om slike ting. Men jeg hadde nok trodd akkurat som deg.

  2. Uff. For en vond ting å bære på.
    Tro på faren din. Ingen er tjent med noe annet.

  3. Slike ting putter man inn i en skuff og lukker den bestemt igjen! Hør på faren din. Han prøver nok også selv å lagre saken i rette skuff og den bør ikke bringes opp til overflaten igjen.

  4. Huff. Tro på faren din, du.

  5. Eller ta det ut av skuffen og tenk nøye på det.
    Faren din var vaksen, og om han var bekymra over det han høyrde, så var det hans ansvar å gjere noko med det. At ein 11-åring ikkje tek seg av fjern jamring i buskane er då slik det skal vere.

    Om nokon skal slite med dette, så var det far din som ikkje var handlekraftig nok.
    At mannen var døyande uansett er mest sannsynleg. Om du drepte han ved å vere 11 år og ikkje ta ansvar når far din var der og var vaksen? Vel, kva syns du sjølv? Om du og sonen din var på ein leikeplass og du høyrde jamring? Og sonen din sa «nei mamma, kom heller her». Ville du klandre han for resultatet?

  6. Avil sier det veldig bra.

  7. Dette er ikke noe som gnager i hverdagen. Kanskje fordi det er så lenge siden. Kanskje fordi jeg tenkte at han var en gammel mann, og at han sikkert ville dødd uansett når på dagen han hadde blitt funnet. Kanskje fordi det ikke var noe dramatikk rundt jamrespekulasjonene.

  8. Eg fritek deg i alle tilfelle.

  9. Det setter jeg pris på, Avil. Jeg har ikke for vane å ta livet av de som krysser min vei.

  10. *nervøs*

  11. Mostly harmless. *stolt*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: