Kroppen min

Jeg har hatt kroppen min i snart 29 år. Forholdet til den har alltid vært ambivalent. Jeg vokste opp tynn som en piperensernisse. Det var armer og ben over alt. Skinn og ben. Og det skulle ikke stå på spisingen. I perioder kunne jeg nok være småspist, men stort sett spiste jeg minst like mye som jevnaldrende. Og jeg hatet – virkelig hatet! – å være så tynn. Det var ikke måte på hva mennesker kunne tillate seg å si til et undervektig barn. I enkelte perioder skrev jeg opp alt jeg spiste. Meierismør og helmelk. Det hjalp ikke. Vekten min var stabil. Det skal den ha.
Min mor prøvde å trøste meg med at alle kvinnene i slekten hadde hatt det sånn, og at det ville bli bedre etter fylte 25 år.
Jeg var 22 år da jeg ble gravid. Sigaretter ble lagt på hylla og jeg fikk en voldsom apetitt. Det resulterte en vektøkning på nærmere 30 kg. Jeg likte det. Likte å ha rumpe og antydning til pupper. Etter fødselen raste kiloene av kroppen min igjen, men jeg landet på et litt høyere tall enn før graviditeten, og en stund var jeg fornøyd.
Jeg vet ikke helt når det begynte. Sannsynligvis har det alltid ligget der i desperasjonen over å ikke gå opp i vekt. Ihvertfall; de neste årene var jeg totalt ukritisk til hva jeg puttet i meg. Jeg kunne spise store, fete cheezeburgere til lunsj, abnorme mengder sjokolade og sigaretter og middag som stort sett bestod av noe som ble levert på døren eller fremstilt av Toro. En kort periode trente jeg, men det ble gled over etter et par uker med sykdom.
Resultaten av dette var at magen min ble unormalt stor i forhold til resten av kroppen.
Det tar tid for meg å skjønne at jeg har bare denne kroppen. Det sitter langt inne å stelle pent med den. Dersom jeg tenker på hvordan jeg behandlet den for et par år siden, så er jeg veldig moderat nå,  men det er fremdeles et langt stykke igjen. Jeg spiser mye sjokolade i perioder. Jeg må ta skippertak når det gjelder frukt og grønt. Jeg røyker, men kun en sjelden gang i blant. Jeg beveger meg for lite, men prøver å bli litt flinkere for hver helg.
Jeg er mamma. Jeg vil ha denne kroppen lenge til glede for meg selv og mine nærmeste. Jeg vil bruke den og være snill mot den. Jeg vil gi den energi, og jeg vil kjenne at den har kraft. En dag om gangen.

Flat mage og klar hud hadde også vært fint.

Jeg begår poesi

Jeg har blitt tægget av Avil. De siste bloggoverskriftene mine skal bli til poesi. La oss gjøre et forsøk.

Agurkpost for alltid

Underlig
synlig denne gangen
med bilder
forlover heia eia
Unyttig info og utagerende sang
Jeg forblir en agurkpost

Jeg tægger Impen, Lenemors verden og Miriam.

Elling er allerede surkålspoeten. Jeg har spist en stor skål med fylte oliven mens jeg skrev. Jeg vil gjerne være hvitløkspoeten, takk. *stinker*

Synlig – denne gangen med bilder

Jeg har blogg. Opptil flere har valgt å linke til den *dårlig skjult stolthet*. Jeg er – selvfølgelig – på Facebook. Jeg begår forumvirksomhet i varierende grad, og er tilsynelatende ukritisk når jeg legger ut bilder av meg selv.

Jeg merket at jeg fikk et snev av panikk her om dagen da jeg plutselig tenkte at slektninger, medarbeider og alskens gamle kjente kan lese bloggen min. Etter en forholdsvis kort vurdering kom jeg frem til at jeg skriver aldri om noe som mamma eller sjefen eller bror eller noen andre ikke kan lese. (Men jeg vil gjerne vite det dersom dere leser, altså!). Jeg har sjelden behov for å skrive ting jeg ikke kan stå for hvorsomhelst. Problemet er vel heller at bableriene min kan bli litt vel kjedelige i lengden. Det er mye jobb og lite liv for tiden (Hah! Der fikk jeg lagt inn en lur setning i tilfelle sjefen tilfeldigvis er fast leser), og bloggingen blir ikke fullt så hyppig og heftig. Jeg tenker jobb døgnet rundt. Jeg drømmer om tall, statistikker, databaser og VPN.

Jeg fortalte lengre oppe at jeg nesten ukritisk legger ut bilder av meg  selv. For å berike en tidvis fargeløs blogg skal jeg nå legge ut den siste bildeserien jeg la ut på et forum. Historien bak: Allergivabel. Muligens dødelig. Måtte kamufleres på jobb dagen etter. Et casual antrekk, et i tilfelle viktig møte.

Kort fortalt.

Jeg kan berolige dere med at bildene ble tatt for en uke siden, og det går helt fint med meg nå. Det var selvfølgelig dramatisk mens det stod på.

klump.jpg  kamuflasje.jpg  camo.jpg

Forlover

Min fantastiske venninne skal gifte seg, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å være forlover. Hun ringte meg en dag på jobb. Fortalte at hun i hyrten og styrten hadde bestemt seg for å dra til Egypt dagen etter for å overraske sin mor som skulle tilbringe en uke alene der. Også ville hun veldig gjerne at jeg skulle komme innom henne en tur før hun dro. Ja, hun ville til og med snakke om noe. Når noen sier at her trengs det å snakkes, så tenker jeg at her skal det dumpes. Det er ikke deg, det er meg og så videre. Nå hadde ikke vennskapet vårt fått noen alvorlig knekk i tiden før, så jeg lekte med tanken om at hun var smelt på tjukka og trengte å snakke med en erfaren mor om tiden som ventet. Og så sa hun rett og slett at hun skulle gifte seg, og at hun ville ha akkurat meg som forlover. Første tanke er selvfølgelig «Enn det! Akkurat meg!». Det ER jo fryktelig rørende. Jeg skal være ved siden av henne på en av de viktigste dagene i livet hennes. Jeg skal være der i tiden før. Jeg skal få holde solsikken hennes når hun sier «Ja!». Jeg er stolt og glad.

Med dette ærefulle oppdraget kommer selvfølgelig også prestasjonsangsten. Jeg kommer til å være synlig. Jeg kommer til å måtte være litt kreativ. Jeg googler. Jeg leser. Jeg ber om råd. Jeg går meg vill i jungelen av kreative menneskers forslag og råd. Det er lett for meg å adoptere andres idéer. Blendes av andres råd. Bli usikker på mine egne tanker. Så glemmer jeg midt oppe i det hele at Katrine ba meg – Linda – om å være forlover. Ikke noen andre. Selvfølgelig skal jeg prøve å unngå å de største blemmene, men jeg skal føle i magen at jeg eier denne forloverrollen. Jeg er Linda, og jeg er forloveren til Katrine. Enn det!

Heia Eia!

Ja, Harald Eia selvfølgelig.

Som kommenterer at kjendisers nedlatende uttalelser om FrP gavner partiet. Jeg er ikke det minste i tvil. Jeg tenker at mange jo må gi sin stemme til «stakkars FrP» som alltid blir utsatt for hets. Og om man tilfeldigvis ikke liker kjendisen som kommer med uttalelsen, så er det jo enda enklere å være solidarisk. All PR er god PR, er det visst noe som heter. Ja, ikke det at jeg skjønner hvordan et voksent menneske foretrekker FrP fremfor f.eks. Erlend Loe eller Sivert Høyem, men det er jo ikke mye som skal til for å få lov til å stemme.

En annen ting: Det er veldig lett å si at man ikke støtter FrP. Det er veldig lett å si at man blir kvalm av det meste FrP står for. Man kan komme unna med det uten stille seg i et dårlig lys. Hva om de greid å få frem hvem og hva de faktisk støtter isteden? Det er jo mer interessant, og gir et litt mer nyansert bilde av holdningene. Enhver kan jo slenge dritt om FrP. Jeg gjør det stadig vekk. Heldigvis er jeg bare en enkel jente fra landet, og jeg tviler på at en enkel bloggpost provoserer så mye at noen velger å stemme FrP pga meg.

Unyttig info

Jeg har blitt tægget av Miriam, og skal nå prøve å gi dere 6 unyttige ting om meg. Oppgaven synes uoverkommelig, da jeg føler at all informasjon om meg har en nytteverdi uten sidestykke.

  • I ca 1984 var jeg avbildet i ukebladet NÅ! sammen med Ivo Caprino. Vi satt i hver vår minibil på «kjøreskolen» på Hunderfossen. Ivo var en hyggelig fyr. Da jeg mange herrens år senere var på vei til fødestuen fikk jeg høre på radioen at Ivo hadde gått bort. Meget mulig at min sønn er en reinkarnasjon av Ivo.
  • Jeg er oppkalt etter en såpe. Min mor jobbet i et kosmetikkfirma som hadde en Linda-såpe.
  • Mens vi er inne på navn; mellomnavnet mitt er Åse. Etter min mormor. Jeg kan ikke huske at det har blitt brukt noen gang. En og annen lærer, kanskje.
  • Jeg har lett fobi mot å kaste ting. Jeg har én rød sko som har blitt med på to flyttelass nå. Den andre KAN jo dukke opp.
  • En gang hadde Det Nye en reportasje om meg. Meg og to andre jenter. Jeg tror den gikk over fem sider.
  • Jeg holdt på med hester i mange år, men ga meg da jeg endelig turde å innrømme at jeg var livredd de store dyrene.

Denne tæggen ligner veldig på 6 sære ting. Jeg tror jeg lar være å tægge noen, da jeg innbiller meg at de fleste jeg kjenner har gjort det allerede. Dersom du fremdeles ikke har skrevet 6 unyttige ting om deg selv, så oppfordrer jeg deg herved til å gjøre det.

Utagerende sang

Versjonen av One hvor Mary J. Blige er med hadde nettopp kommet, og jeg likte den veldig godt. Noen mener det er blasfemi, jeg mener forandring fryder innimellom. Originalen blir ikke mindre fin av den grunn. Uansett. Jeg var i Barteland, og kjørte inn mot sentrum. Fra Leangen gikk trafikken tregt. Ovennevnte låt kom på radioen, og jeg sang med. Alene som jeg var i bilen benyttet jeg sjansen til å ta den helt ut. Jeg inntok Marys stemme med hele meg. Gestikulering. Hoderisting. Desperate ansiktsutrykk og frustrerte slag i rattet. Ja, jeg levde meg inn i det. Da jeg ble stående på rødt lys ble jeg brått oppmerksom på at føreren i bilen foran kikket nærmest bestyrtet på meg i speilet. Ja, hun glante, rett og slett. Jeg stanset forestillingen relativt raskt. Jeg lå bak henne et stykke til. La merke til at hun hadde en mørk, ganske ny folkevogn, og at registreringsskiltet var kvadratformet, med mine initialer og nesten min fødselsdato.

Et par timer  senere kjørte jeg ut av byen igjen.  One kom på radioen igjen, og teflonhjernen min hadde allerede glemt hendelsene fra tidligere på dagen. Jeg lot meg rett og slett rive med igjen. Ved Rosendal stoppet jeg på rødt. La merke til registreringsskiltet på bilen foran. Merkelig så kjent det var. Bilen også. For ikke å snakke om det forskrekkede uttrykket på damen. Nå enda mer stirrende. Hva er oddsen? Tilfeldigheten ville det til at jeg måtte følge etter henne i flere avkjøringer. Da en bil kom i mellom oss i en rundkjøring gasset hun på og forsvant ute av syne.

Stakkars dame. Forfulgt av en syngende stalker.

01.jpg