Kroppen min

Jeg har hatt kroppen min i snart 29 år. Forholdet til den har alltid vært ambivalent. Jeg vokste opp tynn som en piperensernisse. Det var armer og ben over alt. Skinn og ben. Og det skulle ikke stå på spisingen. I perioder kunne jeg nok være småspist, men stort sett spiste jeg minst like mye som jevnaldrende. Og jeg hatet – virkelig hatet! – å være så tynn. Det var ikke måte på hva mennesker kunne tillate seg å si til et undervektig barn. I enkelte perioder skrev jeg opp alt jeg spiste. Meierismør og helmelk. Det hjalp ikke. Vekten min var stabil. Det skal den ha.
Min mor prøvde å trøste meg med at alle kvinnene i slekten hadde hatt det sånn, og at det ville bli bedre etter fylte 25 år.
Jeg var 22 år da jeg ble gravid. Sigaretter ble lagt på hylla og jeg fikk en voldsom apetitt. Det resulterte en vektøkning på nærmere 30 kg. Jeg likte det. Likte å ha rumpe og antydning til pupper. Etter fødselen raste kiloene av kroppen min igjen, men jeg landet på et litt høyere tall enn før graviditeten, og en stund var jeg fornøyd.
Jeg vet ikke helt når det begynte. Sannsynligvis har det alltid ligget der i desperasjonen over å ikke gå opp i vekt. Ihvertfall; de neste årene var jeg totalt ukritisk til hva jeg puttet i meg. Jeg kunne spise store, fete cheezeburgere til lunsj, abnorme mengder sjokolade og sigaretter og middag som stort sett bestod av noe som ble levert på døren eller fremstilt av Toro. En kort periode trente jeg, men det ble gled over etter et par uker med sykdom.
Resultaten av dette var at magen min ble unormalt stor i forhold til resten av kroppen.
Det tar tid for meg å skjønne at jeg har bare denne kroppen. Det sitter langt inne å stelle pent med den. Dersom jeg tenker på hvordan jeg behandlet den for et par år siden, så er jeg veldig moderat nå,  men det er fremdeles et langt stykke igjen. Jeg spiser mye sjokolade i perioder. Jeg må ta skippertak når det gjelder frukt og grønt. Jeg røyker, men kun en sjelden gang i blant. Jeg beveger meg for lite, men prøver å bli litt flinkere for hver helg.
Jeg er mamma. Jeg vil ha denne kroppen lenge til glede for meg selv og mine nærmeste. Jeg vil bruke den og være snill mot den. Jeg vil gi den energi, og jeg vil kjenne at den har kraft. En dag om gangen.

Flat mage og klar hud hadde også vært fint.

Reklame

Jeg begår poesi

Jeg har blitt tægget av Avil. De siste bloggoverskriftene mine skal bli til poesi. La oss gjøre et forsøk.

Agurkpost for alltid

Underlig
synlig denne gangen
med bilder
forlover heia eia
Unyttig info og utagerende sang
Jeg forblir en agurkpost

Jeg tægger Impen, Lenemors verden og Miriam.

Elling er allerede surkålspoeten. Jeg har spist en stor skål med fylte oliven mens jeg skrev. Jeg vil gjerne være hvitløkspoeten, takk. *stinker*

Synlig – denne gangen med bilder

Jeg har blogg. Opptil flere har valgt å linke til den *dårlig skjult stolthet*. Jeg er – selvfølgelig – på Facebook. Jeg begår forumvirksomhet i varierende grad, og er tilsynelatende ukritisk når jeg legger ut bilder av meg selv.

Jeg merket at jeg fikk et snev av panikk her om dagen da jeg plutselig tenkte at slektninger, medarbeider og alskens gamle kjente kan lese bloggen min. Etter en forholdsvis kort vurdering kom jeg frem til at jeg skriver aldri om noe som mamma eller sjefen eller bror eller noen andre ikke kan lese. (Men jeg vil gjerne vite det dersom dere leser, altså!). Jeg har sjelden behov for å skrive ting jeg ikke kan stå for hvorsomhelst. Problemet er vel heller at bableriene min kan bli litt vel kjedelige i lengden. Det er mye jobb og lite liv for tiden (Hah! Der fikk jeg lagt inn en lur setning i tilfelle sjefen tilfeldigvis er fast leser), og bloggingen blir ikke fullt så hyppig og heftig. Jeg tenker jobb døgnet rundt. Jeg drømmer om tall, statistikker, databaser og VPN.

Jeg fortalte lengre oppe at jeg nesten ukritisk legger ut bilder av meg  selv. For å berike en tidvis fargeløs blogg skal jeg nå legge ut den siste bildeserien jeg la ut på et forum. Historien bak: Allergivabel. Muligens dødelig. Måtte kamufleres på jobb dagen etter. Et casual antrekk, et i tilfelle viktig møte.

Kort fortalt.

Jeg kan berolige dere med at bildene ble tatt for en uke siden, og det går helt fint med meg nå. Det var selvfølgelig dramatisk mens det stod på.

   

Forlover

Min fantastiske venninne skal gifte seg, og jeg har fått det ærefulle oppdraget å være forlover. Hun ringte meg en dag på jobb. Fortalte at hun i hyrten og styrten hadde bestemt seg for å dra til Egypt dagen etter for å overraske sin mor som skulle tilbringe en uke alene der. Også ville hun veldig gjerne at jeg skulle komme innom henne en tur før hun dro. Ja, hun ville til og med snakke om noe. Når noen sier at her trengs det å snakkes, så tenker jeg at her skal det dumpes. Det er ikke deg, det er meg og så videre. Nå hadde ikke vennskapet vårt fått noen alvorlig knekk i tiden før, så jeg lekte med tanken om at hun var smelt på tjukka og trengte å snakke med en erfaren mor om tiden som ventet. Og så sa hun rett og slett at hun skulle gifte seg, og at hun ville ha akkurat meg som forlover. Første tanke er selvfølgelig «Enn det! Akkurat meg!». Det ER jo fryktelig rørende. Jeg skal være ved siden av henne på en av de viktigste dagene i livet hennes. Jeg skal være der i tiden før. Jeg skal få holde solsikken hennes når hun sier «Ja!». Jeg er stolt og glad.

Med dette ærefulle oppdraget kommer selvfølgelig også prestasjonsangsten. Jeg kommer til å være synlig. Jeg kommer til å måtte være litt kreativ. Jeg googler. Jeg leser. Jeg ber om råd. Jeg går meg vill i jungelen av kreative menneskers forslag og råd. Det er lett for meg å adoptere andres idéer. Blendes av andres råd. Bli usikker på mine egne tanker. Så glemmer jeg midt oppe i det hele at Katrine ba meg – Linda – om å være forlover. Ikke noen andre. Selvfølgelig skal jeg prøve å unngå å de største blemmene, men jeg skal føle i magen at jeg eier denne forloverrollen. Jeg er Linda, og jeg er forloveren til Katrine. Enn det!

Heia Eia!

Ja, Harald Eia selvfølgelig.

Som kommenterer at kjendisers nedlatende uttalelser om FrP gavner partiet. Jeg er ikke det minste i tvil. Jeg tenker at mange jo må gi sin stemme til «stakkars FrP» som alltid blir utsatt for hets. Og om man tilfeldigvis ikke liker kjendisen som kommer med uttalelsen, så er det jo enda enklere å være solidarisk. All PR er god PR, er det visst noe som heter. Ja, ikke det at jeg skjønner hvordan et voksent menneske foretrekker FrP fremfor f.eks. Erlend Loe eller Sivert Høyem, men det er jo ikke mye som skal til for å få lov til å stemme.

En annen ting: Det er veldig lett å si at man ikke støtter FrP. Det er veldig lett å si at man blir kvalm av det meste FrP står for. Man kan komme unna med det uten stille seg i et dårlig lys. Hva om de greid å få frem hvem og hva de faktisk støtter isteden? Det er jo mer interessant, og gir et litt mer nyansert bilde av holdningene. Enhver kan jo slenge dritt om FrP. Jeg gjør det stadig vekk. Heldigvis er jeg bare en enkel jente fra landet, og jeg tviler på at en enkel bloggpost provoserer så mye at noen velger å stemme FrP pga meg.

Unyttig info

Jeg har blitt tægget av Miriam, og skal nå prøve å gi dere 6 unyttige ting om meg. Oppgaven synes uoverkommelig, da jeg føler at all informasjon om meg har en nytteverdi uten sidestykke.

• I ca 1984 var jeg avbildet i ukebladet NÅ! sammen med Ivo Caprino. Vi satt i hver vår minibil på «kjøreskolen» på Hunderfossen. Ivo var en hyggelig fyr. Da jeg mange herrens år senere var på vei til fødestuen fikk jeg høre på radioen at Ivo hadde gått bort. Meget mulig at min sønn er en reinkarnasjon av Ivo.
• Jeg er oppkalt etter en såpe. Min mor jobbet i et kosmetikkfirma som hadde en Linda-såpe.
• Mens vi er inne på navn; mellomnavnet mitt er Åse. Etter min mormor. Jeg kan ikke huske at det har blitt brukt noen gang. En og annen lærer, kanskje.
• Jeg har lett fobi mot å kaste ting. Jeg har én rød sko som har blitt med på to flyttelass nå. Den andre KAN jo dukke opp.
• En gang hadde Det Nye en reportasje om meg. Meg og to andre jenter. Jeg tror den gikk over fem sider.
• Jeg holdt på med hester i mange år, men ga meg da jeg endelig turde å innrømme at jeg var livredd de store dyrene.

Denne tæggen ligner veldig på 6 sære ting. Jeg tror jeg lar være å tægge noen, da jeg innbiller meg at de fleste jeg kjenner har gjort det allerede. Dersom du fremdeles ikke har skrevet 6 unyttige ting om deg selv, så oppfordrer jeg deg herved til å gjøre det.

Utagerende sang

Versjonen av One hvor Mary J. Blige er med hadde nettopp kommet, og jeg likte den veldig godt. Noen mener det er blasfemi, jeg mener forandring fryder innimellom. Originalen blir ikke mindre fin av den grunn. Uansett. Jeg var i Barteland, og kjørte inn mot sentrum. Fra Leangen gikk trafikken tregt. Ovennevnte låt kom på radioen, og jeg sang med. Alene som jeg var i bilen benyttet jeg sjansen til å ta den helt ut. Jeg inntok Marys stemme med hele meg. Gestikulering. Hoderisting. Desperate ansiktsutrykk og frustrerte slag i rattet. Ja, jeg levde meg inn i det. Da jeg ble stående på rødt lys ble jeg brått oppmerksom på at føreren i bilen foran kikket nærmest bestyrtet på meg i speilet. Ja, hun glante, rett og slett. Jeg stanset forestillingen relativt raskt. Jeg lå bak henne et stykke til. La merke til at hun hadde en mørk, ganske ny folkevogn, og at registreringsskiltet var kvadratformet, med mine initialer og nesten min fødselsdato.

Et par timer  senere kjørte jeg ut av byen igjen.  One kom på radioen igjen, og teflonhjernen min hadde allerede glemt hendelsene fra tidligere på dagen. Jeg lot meg rett og slett rive med igjen. Ved Rosendal stoppet jeg på rødt. La merke til registreringsskiltet på bilen foran. Merkelig så kjent det var. Bilen også. For ikke å snakke om det forskrekkede uttrykket på damen. Nå enda mer stirrende. Hva er oddsen? Tilfeldigheten ville det til at jeg måtte følge etter henne i flere avkjøringer. Da en bil kom i mellom oss i en rundkjøring gasset hun på og forsvant ute av syne.

Stakkars dame. Forfulgt av en syngende stalker.

En agurkpost

Ja, det kan bli litt vel mange agurkposter i denne bloggen. Jeg ser det. 

Etter dager med sykdom er hjernen min tom for bloggidéer. Stengt og nedlagt, føles det ut som akkurat nå, men jeg har tro på at det kommer seg når jeg kommer meg til hektene igjen. Også har jeg erfart mang en gang at mange ting løser seg så snart man har luftet det med andre. Ikke praktiske ting, dessverre, men de tingene som sitter i hodet. Derfor tar jeg meg bryet med å fortelle dere at jeg har midlertidig skrivesperre. Og satser på å våkne i morgen med hodet fullt av gullkorn og sprelske tanker som bare MÅ ut til folket. (Hahaha! Snakker om forhåpninger!).

Når jeg først er i gang, så kan jeg nevne at jeg trives virkelig med blogging. Jeg prøvde ved et par anledninger tidligere, men hadde ambisjoner langt over hva jeg selv kunne innfri. Nå blogger jeg om det som faller meg inn, og er fullt klar over at det er vanvittig mange der ute som er smartere, morsommere og har langt mer snert enn jeg noen gang kan drømme om å få. Og det er helt greit.

Jeg ønsker alle en god helg.

Livsnyter?

Denne bloggposten kom til meg under slitsomme feberfantasier. Jeg har hatt influensa noen dager, og legen fortalte meg i dag at jeg har både hals- og bihulebetennelse. Tilbake til nattens feberfantasier: Jeg kom over et sort-hvitt-bilde av Avil og et av barna hennes som matet ender på vei til barnehagen. Jeg syntes bildet var ganske fint, men det gikk raskt opp for meg at jeg neppe hadde brydd meg om bildet om det ikke var for at det var Avil. Og det var opptakten til en bloggpost som formet seg i hodet mitt mens jeg rallet rundt i min egen svette.

Det tar tid å bli kjent med seg selv. Jeg har et godt stykke igjen. Jeg tror jeg alltid har sett på meg selv som en livsnyter, en som setter pris på de små ting. Også innser jeg at jeg må revurdere den siden av meg selv. Jeg tar meg sjelden tid til å stoppe opp og suge til meg inntrykk fra omverdenen. Eksempel: Jeg stod i Frognerparken en søndag for et par uker siden og ventet på noen kolleger. Nydelig vær og masse mennesker ute. I et kvarter stod jeg i et hjørne og la kabal på mobilen min isteden for å ta innover meg glade mennesker og strålende vårvær. Ja, for jeg er visst veldig glad i våren, men viser jeg ved å ta et par dype magadrag av den deilige vårluften på vei fra bilen og inn i butikken. Går jeg alene strener jeg rett frem uten å legge merke til ting rundt meg. Jeg enser ikke bilder og scener jeg kunne oppfattet som rørende. For at jeg skal se sånne ting trenger jeg å rusle rolig sammen med noen. Noen som er litt mer våken enn meg. Da ser jeg. Og lar meg røres av andre mennesker.

Noen ting nyter jeg. En kopp kaffe med en venninne. Et godt måltid med Thomas eller gode venner. Gode samtaler. De jeg er glad i.

Her skulle det vært en illustrasjon. Det hadde jeg i mitt feberfylte hode i natt. Bildet av Avil og barnet med endene. Så våkner jeg ordentlig opp, og det finnes ikke noe bilde. Men bloggposten måtte jeg skrive. Vær overbærende med innholdet og viktigheten. Jeg er fremdeles febril.

En merkedag

Jeg er glad for at Undre skrev om et manglende barskap i går. Da tør jeg skrive om det i dag. Jeg har nemlig en aldri så liten merkedag, og jeg greier ikke å la den gå hus forbi. I dag har jeg nemlig vært edru i to år. Grunnene til at jeg ikke burde drikke er utallige, men jeg kan skrelle det ned til at jeg ikke håndterte livet mitt spesielt bra med alkohol.

Av og til, når jeg er ute blant venner så møter jeg mennesker som ikke kjenner meg og min historie, og som lurer. Lurer på hvorfor jeg drikker Cola når noen spanderer en runde med Mojito på alle. Jeg forteller hvordan det var og hva som skjedde, og jeg møter alltid tilsynelatende oppriktig nysgjerrighet og respekt. Det er fint å slå hull på myter om at det kun er eldre, bitre menn som har problemer med å håndtere alkohol, og jeg merker til og med at emnet er litt tabubelagt.

I mitt daglige liv er det ingen hemmelighet. Jeg trenger ikke flere hemmeligheter. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke drikker. Jeg har gode venner som drikker med begge henda, og jeg har gode venner som ikke drikker. Jeg trenger alle av de. Det er ikke noe problem for meg å være ute med de som drikker, men ofte holder jeg ikke ut like lenge som de. Og jeg trekker meg litt unna dersom noen vil fortelle meg for 124. gang den kvelden hvor flink jeg er som ikke drikker.

To år i dag. Jeg håper jeg slipper å drikke igjen.

Påsketægget

Avil har tægget meg, og lurer på om jeg har noen påsketradisjoner som jeg holder på selv om de ikke er der for barna skyld. Jeg kan begynne å fortelle at jeg har ingen faste påsketradisjoner whatsoever, men jeg kan fortelle litt om meg og påske likevel.

Som barn var påsken et gaukrenn ved Selbusjøen. Jeg kan ikke ta det for gitt at alle vet hva et gaukrenn er. Vi kler oss ut og går en rebusløype. Enten på ski eller til fots. Alt fra nyfødte til ganske så gamle. Det serveres pølser og saft. Saften kommer både i en barnevennlig og en voksenvennlig variant. Det kåres vinner som har flest riktig svar, og en storgauk og litjgauk med best kostyme.

Påskeaften i fjor deltok jeg igjen, for første gang på mange år. Jeg hadde med min sønn. Bekledning for meg var en helpysj med Ole Brum, morgenkåpe, håruller og ansiktsmaske. Og det mest gledelige som tenkes kan hendte meg. Jeg ble storgauk. Alle disse årene jeg drømte om å bli gauk som barn. Så måtte jeg altså returnere som voksen fra det glade Østlandet for at drømmen skulle gå i oppfyllelse. Storgauk og litjgauk får en vandrevest i strie, og broderer på navn og årstall. Jeg så med stor forventning frem til å kunne overlevere vesten til en ny storgauk i år, men sjebnen ville det ikke slik. Mye jobbing, og en stesønn som må reise 1. påskedag gjorde det umulig. Min mor har sørget for at noen overlevere til noen andre. Det skjer nok omtrent samtidig som dette skrives, og jeg innrømmer gjerne at det føles vemodig å ikke kunne stå der som avtroppende gaukedronning.

Når det er sagt; dagen i dag har vært fin. Alle i familien har fått påskeegg. Barna måtte gå på skattejakt, mens Thomas og jeg hadde tampen brenner. Mitt egg var fylt med Cheez Doodles, Coca Cola og veldig masse smågodt. Akkurat helt perfekt! Jeg ser ikke bort i fra at bloggen min fylles med noen bilder for å dokumentere høytiden i det blå huset.

Jeg kan legge til andre ting som er beskrivende for mine påsker. Jeg tar alltid en bestemmelse om at denne gangen skal jeg følge med på påskekrimmen, jeg skal lese gode bøker og spise appelsiner og Kvikk Lunsj sammen med kaffe i solveggen. Men det blir sjelden sånn. Jeg SMSet inn svar til Roald Øyen i går. Det er da alltids noe.

Jeg vrir litt på tæggen, og spør Impen, Polyanna og Sissel om de kan fortelle om sin mest romantiske påske.

Trøndersexy

Jeg kan like gjerne tilstå først som sist. I min kropp banker et trønderhjerte. Jeg flyttet derifra for ti år siden, og østlandsk har blitt mitt språk, men av og til er jeg i trøndermodus. Etter å ha hørt Don’t Cha litt vel mange ganger kom denne teksten til meg – som en åpenbaring. Den har fått det selvsagte navnet Skoill Du’tj. Du kan høre sangen mens du synger med på gla’trøndersk.

Jeg benytter samtidig anledningen til å ønske dere alle en riktig god påske.

Skoill Du’tj 

Æ veit du vil ha mæ (Æ veit du vil ha mæ)
Æ veit at du vil (Æ veit at du vil)
Det e derfor ho klænge sæ på dæ
kvær gang æ kjæm
Æ veit du vil ha det (Æ veit du vil ha det)
Det e lett å sjå (det e lett å sjå)
Å længst bak i hjærnen din
du veit at det mæ du heilst skoilla pult på.

Skoill du’tj ønsk at ho va fin som mæ?
Skoill du’tj ønsk at ho va sprø som mæ?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj ønsk at ho va rå som mæ?
Skoill du’tj ønsk at ho va kul som mæ?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj?

Bekjemp ei følels (bekjemp ei følels)
La deinn værra alein (La deinn værra alein)
For hvis det itj ækte
det e itj verdt å færra fra heim
La oss vær vænna (La oss vær vænna)
Og du må spæll reint (du må spæll reint)
For æ bryr mæ itj
men æ veit at hu itj vil del.

Skoill du’tj ønsk at ho va fin som mæ?
Skoill du’tj ønsk at ho va sprø som mæ?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj ønsk at ho va rå som mæ?
Skoill du’tj ønsk at ho va kul som mæ?
Skoill du’tj?
Skoill du’tj?

For æ veit hu vil ha dæ (Æ veit hu vil ha dæ)
Og æ forstår (Og æ forstår)
Æ villa nok vært like gal etter dæ
Om du va min egen kar
Kanskje i neste liv (kanskje i neste liv)
Muligens (muligens)
Og imens, min venn, hemmelighet e trygg hos mæ

Beslutningsvegring

I morgen skal jeg ta meg til jobb på kollektivt vis. Det er første gang jeg skal det, og det har ført til at jeg de siste dagene har brukt mye tid på å fundere over hvordan dette skal foregå. Mulighetene er mange, må vite. Jeg kan klare meg med kun et transportmiddel, men det innebærer minst 30 minutters gange. Ergo litt uaktuelt. Ellers kan jeg velge mellom litt tog og litt buss, eller å bytte mellom et par busser. Valget er vanskelig og volder mye bry. Jeg har drømt om det de siste to nettene. Dere aner ikke hvor mange kombinasjonsmuligheter som finnes på denne korte strekningen.

Hverdagen min består av mange lignende dilemma. Hvilken butikk skal jeg handle i i dag, skal jeg se den filmen eller skal jeg la være? Pasta eller pølser? Eller begge deler?

Jeg greier sjelden å fatte en beslutning før det er helt tvingende nødvendig. Derfor er det ekstra irriterende at jeg ikke klarer å koble ut tanker som kverner og heller leve i nuet.

Heldigvis er jeg en smule mer beslutningsdyktig på jobb. Ellers hadde jeg – forhåpentligvis nær sagt – fått sparken for lenge siden.

Ønsk meg lykke til i kollektivtrafikken. Det går nok til helvete, skal vi se.

Fedres og barns rettigheter

Jeg er mor.

Det ligger mye makt i det å være mor. Dessverre. Gang på gang har jeg vært vitne til at fullt ut oppegående fedre har måtte finne seg i begrenset samvær med sine egne barn fordi mor har makt. Mødre som tar med seg barna langt unna pga sin egen trivsel og sine egne behov. Og andre som bor i nærheten, men som har hovedomsorgen for barna fordi det føles mest naturlig for de.

Jeg prøver å sette meg inn i situasjonen dersom det hadde vært omvendt; dersom min sønns far hadde tatt med seg vår sønn til Alta, og jeg overhode ikke hadde hatt noen makt til å gjøre noe med det. At jeg bare måtte finne meg i det. Jeg revner nesten bare ved tanken.

Det overrasker meg at enkelte mener at «mor gir fra seg barnet» dersom man velger delt omsorg.
I de fleste tilfeller er ikke dette noe mødrene velger fordi de ikke vil eller klarer å ha barna hele tiden.
Utrolig mange barn går glipp av verdifull tid med far på grunn av sneversynte og egoistiske mødre.
Her snakker jeg IKKE om tilfeller hvor far ikke er skikket til å ta sin del av omsorgen. I de fleste omsorgstvister blir mor tildelt hovedomsorgen om ikke det er en tungtveiende grunn til at hun ikke skulle hatt det. JEG skulle ønske at man kunne tildele delt omsorg.

Forskning har vist at barn som lever under delt omsorg har hatt lettere for å takle at mor og far ikke bor sammen.
Så lenge mor og far samarbeider godt føler ikke barnet seg som en «kasteball», og vil se det som positivt å ha et godt og trygt hjem to steder.

Min oppfatning er at så snart ammeperioden er over så det ingen ting som tilsier at barnet trenger mor mer enn far.

Pater Est-regelen ble engang lagd for å beskytte menn med utenomekteskapelige forhold. Fra Wikipedia:

Pater est-regelen (fra latin «far er») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, med mindre han eller barnet får fastslått ved dom at en annen er far. Flere organisasjoner og enkeltpersoner arbeider for at denne regelen også skal gjelde for en fødende kvinnes registrerte partner («mater est»), altså at hun automatisk får status som barnets andre forelder («sammor»).

Den gjelder fremdeles, og gir mor automatisk foreldreansvaret dersom foreldrene ikke er gift. Dersom det skal være delt ansvar må det meldes skriftlig til folkeregistreret for å være gyldig. Dersom det ikke er gjort fører det selvfølgelig til at fedre er mye dårligere stilt dersom forholdet ryker.

Jeg mener at det er foreldrenes uforbeholdne plikt å samarbeide dersom de ikke bor sammen, selv om det er på tvers av deres interesser.

Sukk. I en ideell verden.

Små, irriterende ting

Koffeinvraket har skrevet om ting som gjør henne fysisk dårlig. Det fikk meg til å tenke på hva jeg ekles av.

Det som rasket dukker opp:

Syklister i veibanen. Jeg hater disse halvmyke trafikantene som ligger midt i veien, og tvinger meg til å kjøre i sneglefart. De oppfører seg som om de eier gatene, uten å bry seg nevneverdig om trafikkregler og hasardiøse forbikjøringer både på innsiden og utsiden. Vil du være en bil, så får du oppføre deg som en bil. Disse mobile irritasjonsmomentene får frem det verste i meg. For eksempel dersom jeg har mulighet til kjøre forbi like før et lyskryss, så kjører jeg helt inntil fortauskanten før jeg stopper på rødt. Så knegger jeg litt hevngjerrig inni meg når de må opp på fortauet. For de kan selvfølgelig ikke stå og vente på grønt lys som andre normale trafikanter.

Som fire kopper kaffe-damen skrev så lar jeg meg også irritere grønn av trege ekspeditører. Spesielt dersom jeg har dårlig tid. Slike som står f.eks bak disken i en kaffebar med tomt blikk og beveger seg i slow motion. Noen ganger tenker jeg rause tanker som: «Hun har sikkert en dårlig dag, stakkar. Eller kanskje hun er ny og usikker.». Også viser det seg at hun er sånn. Alltid.

En viss radiodame. Av ymse grunner. Dersom hun mot all verdens formodning skulle få overta  fredagsplassen etter Fredrik Skavlan så spiser jeg min venstre arm for å ta bort smerten.

Jeg vet det kan ulme mer under overflaten, men det får jeg komme tilbake til. Nå skal jeg nyte søndag. Uansett hvordan dama på Kaffebrenneriet oppfører seg, eller om det ligger en syklist foran oss på vei opp Pilestredet. Jeg kommer ikke til å slå på Petre, så den saken er grei.