Livsnyter?

Denne bloggposten kom til meg under slitsomme feberfantasier. Jeg har hatt influensa noen dager, og legen fortalte meg i dag at jeg har både hals- og bihulebetennelse. Tilbake til nattens feberfantasier: Jeg kom over et sort-hvitt-bilde av Avil og et av barna hennes som matet ender på vei til barnehagen. Jeg syntes bildet var ganske fint, men det gikk raskt opp for meg at jeg neppe hadde brydd meg om bildet om det ikke var for at det var Avil. Og det var opptakten til en bloggpost som formet seg i hodet mitt mens jeg rallet rundt i min egen svette.

Det tar tid å bli kjent med seg selv. Jeg har et godt stykke igjen. Jeg tror jeg alltid har sett på meg selv som en livsnyter, en som setter pris på de små ting. Også innser jeg at jeg må revurdere den siden av meg selv. Jeg tar meg sjelden tid til å stoppe opp og suge til meg inntrykk fra omverdenen. Eksempel: Jeg stod i Frognerparken en søndag for et par uker siden og ventet på noen kolleger. Nydelig vær og masse mennesker ute. I et kvarter stod jeg i et hjørne og la kabal på mobilen min isteden for å ta innover meg glade mennesker og strålende vårvær. Ja, for jeg er visst veldig glad i våren, men viser jeg ved å ta et par dype magadrag av den deilige vårluften på vei fra bilen og inn i butikken. Går jeg alene strener jeg rett frem uten å legge merke til ting rundt meg. Jeg enser ikke bilder og scener jeg kunne oppfattet som rørende. For at jeg skal se sånne ting trenger jeg å rusle rolig sammen med noen. Noen som er litt mer våken enn meg. Da ser jeg. Og lar meg røres av andre mennesker.

Noen ting nyter jeg. En kopp kaffe med en venninne. Et godt måltid med Thomas eller gode venner. Gode samtaler. De jeg er glad i.

Her skulle det vært en illustrasjon. Det hadde jeg i mitt feberfylte hode i natt. Bildet av Avil og barnet med endene. Så våkner jeg ordentlig opp, og det finnes ikke noe bilde. Men bloggposten måtte jeg skrive. Vær overbærende med innholdet og viktigheten. Jeg er fremdeles febril.

Reklame