Opera i Bjørvika

Jeg så jo tegningene en gang i tiden. Og jeg har jo sett at de har bygd. Her om dagen tok jeg meg tid til å studere byggverket i dét jeg kjørte forbi. I alle dager! Det ser jo ut som en middelmådig svømmehall. Ikke en stilig svømmehall. En middelmådig en. Dette skal liksom være en ny og attraktiv del av Oslo? Operahus skal være litt storslagne. Råflotte. Nesten spektakulære. Også kommer DETTE? Dette må være noe av det stusseligste, mest opphausede byggverket på lange tider. Meget mulig at det ser flott ut fra fjorden, men sett fra E18 er det for meg et skuffende syn.

Så det, så.

Advertisements

Et LITT sunnere liv, del 2

En oppfølger på forrige ukes post.

Dette har vært helt fint. Fanatiker har jeg ikke vært. Jeg har inntatt karbohydrater, men i begrensede mengder, og i sunnere form. Tynne fedonbrødskiver med masse deilig pålegg isteden for 3 Kvikk Lunsj og en baguette, type hvitt brød, med et par skiver ost og skinke skylt ned med 2 flasker cola.

Kveldsmat har gjerne vært nydelig spekeskinke, fetaostfylte oliven og god ost. En ettermiddag var det nydelig vær og da skeiet sønn og jeg ut med en is. Og det er helt greit. Det er greit å spise en is i sola, men det føles ikke greit å smugspise 200 g sjokolade. Jeg har spist litt eplebåter dyppet i vaniljekesam, og det har dempet søtsuget ned veldig. Litt sjokolade på lørdag. Også greit. Stort sett vann på jobb. Lettbrus en dag. «Ordentlig Cola» når jeg har spist ute.

Ja. Jeg har altså spist godt og nok, og en god dose karbohydrater, men jeg har vært mer bevisst enn jeg pleier. Det føles mer naturlig å ta trappene enn heisen. Jeg tar det sakte. Det ligner ikke meg, for jeg er gjerne et skippertakmenneske som har store planer, og ikke helt greier å gjennomføre.

Røykingen er litt på samme måte. Jeg tillater meg å røyke dersom jeg virkelig vil. Det har resultert i et forbruk av ca 20 sigaretter tilsammen de siste 2-3 månedene. Som oftest har det nå gått ca to uker mellom hver gang jeg har røkt. Inntil februar var røyking noe jeg bedrev daglig. Det gir en stor frihetsfølelse å tenke at jeg ikke MÅ røyke. Og jeg MÅ ikke spise sjokolade hver dag.

Neste skritt blir å prøve å bestige treningssykkelmonsteret igjen. Følg med, følg med.

Linda

Jentenavn  Linda – Navnedag: 13. mai

Betydning: Myk, slank, vakker

Forklaring: Jentenavnet kan stamme fra ulike navn, men regnes nok i dag hovedsakelig å stamme fra tyske navn som slutter på «linda/linde», som betyr «myk» eller «slank».

Kommentar: Et annet forslag til navnebetydning er det spanske ordet «linda», som betyr «vakker».

Popularitet: Omlag 15 000 personer i Norge har jentenavnet Linda som første eller eneste fornavn. Det er rangert som nr. 28 blant jentenavn i Norge. Linda var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1970–1990.

 

Jeg er født i 1978, og ser på statistikk at navnet hadde sin storhetstid nettopp da. Jeg føler også for å tilføye at min mor kalte meg opp etter Linda-såpen. Navnet kom altså ikke til meg fordi jeg var myk, slank eller vakker. På barne- og ungdomsskolen likte jeg ikke navnet mitt, og jeg måtte bli voksen før jeg slo meg til ro med det. Jeg har et vagt minne om jeg ønsket å bli kalt Donna på barneskolen. Jeg er evig takknemlig for at mine medelever ikke etterkom akkurat dét ønsket. Nå er det helt fint å være en Linda. Kan man unne seg en kake når man har navnedag?

 

Jakten på et sunnere liv, del 1

Jakten på en sunnere kropp og bedre helse fortsetter.

På fredag forkynte Thomas at han skal kutte kraftig ned på karbohydratene. Ikke bare trenger jeg selv å legge om på kostholdet, det skader jo heller ikke å være en støttende kjæreste. Jeg tok en bestemmelse i dag på at jeg skal prøve å gjøre det samme til en viss grad. Det slo meg etterhvert at det kanskje blir vanskeligere enn først antatt. Bort og vekk med brød, pasta, poteter og ris. Er tilbehør en saga blott? Jeg trenger råd, inspirasjon og gode forslag. I mellomtiden googler jeg. Jeg ser at jeg kanskje må prioritere matlaging litt mer. Kanskje jeg kan lage doble porsjoner middag og ta med rester på jobb? Ja? Jeg ser jo for meg at frokost og lunsj blir den største utfordringen. Jeg trenger råd. Hjelp meg! Jeg skal ihvertfall la være å ha sjokolade i kontorskuffen. Det er en start.

Også var det bevegelse. Det er en kjent sak at jeg beveger meg for lite. Man har da bil. Første skritt i riktig retning: isteden for å kjøre innom butikken på vei hjem fra jobb så kan jeg parkere hjemme, og så rusle til butikken. Det må da være noe. Og jeg skal ikke ta heisen på jobb mer.

Dette var del 1. La oss håpe det kommer en del 2.

Bearbeidelse av traume

Først et kort resymé av hendelsesforløpet:

0655: Jeg kjører hjemmefra. Humør: bra.
0710: I tunellen mellom Ryen og sentrum kommer brått ekle lyder fra motoren. Jeg legger merke til at radiatormålerpilen står på rødt.
Jeg bestemmer meg for å stoppe ved bensinstasjonen på Skøyen. Jeg velger å kjøre litt sakte.
0720: Etter Festningstunellen forverres alle symptomer. Nålen har beveget seg forbi det røde. Jeg svinger av mot Bygdøy.
0723: Bilen stanser – rett og slett! – i et lyskryss.
0724: Jeg ringer Falck. De sier de er der om ca 30 min.
0800: Jeg prøver å starte bilen, og får kjørt den litt til side.
0830: Får tak i Falck igjen. De skal straks sende noen.
0850: En Falckmann ringer. Han er på vei.
0925: Falckmann kommer.
1000: Vi befinner oss på bensinstasjonen på Skøyen. Falckmann sier dette blir dyrt. Radiatoren hadde et hull som vi har tettet, men en pakning har faktisk gått.
1010: Jeg ringer mitt nærmeste verksted. De kan ta i mot bilen, men vil ikke få tid til å gjøre noen får i slutten av mai.
1015: Jeg vinker farvel til Falckmann og bilen min.
1017: Kaprer en drosje og drar til kontoret. Humør: Ikke på topp.

Det var mest fakta. Nå kommer følelser.
Dere så meg sikkert. Jeg følte at alle Østlendinger så meg denne morgenen. Noen av dere sendte et hånlig blikk. Noen et foraktelig. Noen ga meg et medfølende smil. Jeg skjønner at dette var noe som vakte oppsikt. Jeg sperret heldigvis ikke veien for noen, men JA!, det var et litt teit sted å stå på. Ingen ønsker å stå midt i et lyskryss på Bygdøylokket i lengre tid en morgen i rushtrafikken. Jeg var ikke i stand til å flytte bilen da den først stanset. Dere kunne jo ha hjulpet meg? Jeg så jo litt usikker og nervøs ut? På et tidspunkt øynet jeg håp da en jogger stanset og spurte hva som var i veien med bilen. «Radiatoren koker», sa jeg. «AHA!», sa han og jogget videre. Like etter kom det en rød bil. Jeg veivet og vinket til denne Falcklignende bilen. Det var en brannbil.
Jeg vil legge til at traumeteamet var definitivt ikke på plass. Når man har ventet lenge ute, og til og med vært så uheldig å endt opp i skyggen så blir man både kald og sulten. Jeg reagerer kraftig på at det ikke var et team som fulgte med Falckbilen som kunne tilby en varm bil, et pledd og varm kakao. I det minste.
Jeg undres over hvordan bilen min har det nå. Jeg tenkte i det jeg kjørte avgårde i dag at det kanskje hadde vært greit å kjøpt en nyere bil som drikker mindre bensin. Også skjer dette. Man kan jo begynne å lure på om det skjer mer mellom forgasser og panser enn man skulle tro. Jeg mente det ikke, kjære bil! Oss to til evigheten og forbi!

mazda-626.jpg

Puppesøk

Noen søkte seg frem til min side i dag. Søket var enkelt og greit «hvor i helvete er de puppene».

Jeg har lurt på det samme i 15 år, og har begynt å gi opp. *gretten*

Nye tider

Jeg har jobbet i samme firma i over syv år. For ikke lenge siden leverte jeg min oppsigelse, og jeg har ikke lenge igjen før det er over.

Jeg har hatt samme forumhjem på internett i fem år. Jeg har levert en oppsigelse der også, og forlatt stedet.

Sønnen min begynner på skolen i august. Vekk med den trygge tilværelsen i barnehagen hvor alle er bare snille og greie og alt er fryd og gammen og ingen er bøller. Det kommer til å være bøller på skolen. Det vedder jeg på. 

Vi har leid et hus en god stund nå. Om få måneder går kontrakten vår ut, og de som eier det kommer tilbake til Norge. Da er det ubønnhørlig slutt på tiden i det blå huset.

Det er rart å tenke på at om et år er livet mitt helt og holdent forandret fra hvordan jeg har det nå. Det kan godt hende at tilfeldigheten vil det slik at mange ting blir likt, men det har jeg ingen kontroll over nå. Jeg vet rett og slett ikke hva fremtiden bringer. Det er det eneste jeg kan forholde meg til. Det er så mange vante ting jeg føler at jeg gjør for siste gang nå. Siste påske og sommer i det blå huset. Siste hektiske månedsslutt på jobben. Siste sommeravslutning i barnehagen. Jeg fikk en kjip beskjed en gang, med påfølgende trøstende ord: «Når du lukker en dør, åpnes en annen». Der og da var det like før jeg fiket til personen som sa det, men det er vel noe i det.

Jeg er spent.