Bearbeidelse av traume

Først et kort resymé av hendelsesforløpet:

0655: Jeg kjører hjemmefra. Humør: bra.
0710: I tunellen mellom Ryen og sentrum kommer brått ekle lyder fra motoren. Jeg legger merke til at radiatormålerpilen står på rødt.
Jeg bestemmer meg for å stoppe ved bensinstasjonen på Skøyen. Jeg velger å kjøre litt sakte.
0720: Etter Festningstunellen forverres alle symptomer. Nålen har beveget seg forbi det røde. Jeg svinger av mot Bygdøy.
0723: Bilen stanser – rett og slett! – i et lyskryss.
0724: Jeg ringer Falck. De sier de er der om ca 30 min.
0800: Jeg prøver å starte bilen, og får kjørt den litt til side.
0830: Får tak i Falck igjen. De skal straks sende noen.
0850: En Falckmann ringer. Han er på vei.
0925: Falckmann kommer.
1000: Vi befinner oss på bensinstasjonen på Skøyen. Falckmann sier dette blir dyrt. Radiatoren hadde et hull som vi har tettet, men en pakning har faktisk gått.
1010: Jeg ringer mitt nærmeste verksted. De kan ta i mot bilen, men vil ikke få tid til å gjøre noen får i slutten av mai.
1015: Jeg vinker farvel til Falckmann og bilen min.
1017: Kaprer en drosje og drar til kontoret. Humør: Ikke på topp.

Det var mest fakta. Nå kommer følelser.
Dere så meg sikkert. Jeg følte at alle Østlendinger så meg denne morgenen. Noen av dere sendte et hånlig blikk. Noen et foraktelig. Noen ga meg et medfølende smil. Jeg skjønner at dette var noe som vakte oppsikt. Jeg sperret heldigvis ikke veien for noen, men JA!, det var et litt teit sted å stå på. Ingen ønsker å stå midt i et lyskryss på Bygdøylokket i lengre tid en morgen i rushtrafikken. Jeg var ikke i stand til å flytte bilen da den først stanset. Dere kunne jo ha hjulpet meg? Jeg så jo litt usikker og nervøs ut? På et tidspunkt øynet jeg håp da en jogger stanset og spurte hva som var i veien med bilen. «Radiatoren koker», sa jeg. «AHA!», sa han og jogget videre. Like etter kom det en rød bil. Jeg veivet og vinket til denne Falcklignende bilen. Det var en brannbil.
Jeg vil legge til at traumeteamet var definitivt ikke på plass. Når man har ventet lenge ute, og til og med vært så uheldig å endt opp i skyggen så blir man både kald og sulten. Jeg reagerer kraftig på at det ikke var et team som fulgte med Falckbilen som kunne tilby en varm bil, et pledd og varm kakao. I det minste.
Jeg undres over hvordan bilen min har det nå. Jeg tenkte i det jeg kjørte avgårde i dag at det kanskje hadde vært greit å kjøpt en nyere bil som drikker mindre bensin. Også skjer dette. Man kan jo begynne å lure på om det skjer mer mellom forgasser og panser enn man skulle tro. Jeg mente det ikke, kjære bil! Oss to til evigheten og forbi!

mazda-626.jpg

13 kommentar

  1. Ei fornøyelig fortelling om andre sider ved bil enn de jeg vanligvis opplever, men man vet aldri. Jeg har sett deg, eller noen som lignet, stå der med kokende radiator. Neste gang skal jeg stoppe.
    Du har en kjapp og frisk skriftlig touch – artig å lese.
    Du skal ha for Freddie Mercury også.
    Gamle damer skal man ikke harselere med (selv om det nok ikke er det du gjør). Jeg har linket til bloggen din etter at jeg fant henne hos deg. Håper det er i orden?

  2. Takk, så hyggelig! Link ivei.

    Det er fryktelig pinlig med skrivefeil i overskriften, men det kan vel kun forklares med at jeg ikke har rukket å komme til hektene igjen etter morgentimenes strabaser.

  3. Jeg så deg ikke, men jeg kjørte den veien i ettermiddag og de snakket fremdeles om deg. Du har min sympati.

  4. Tenkte meg det, impen. Jeg satte en støkk i trafikkbildet i dag.

  5. Det gjorde du. De snakket pent om dere, da. Og sa at det var godt at det gikk bra med den fine sjåføren i den svært så kledelige bilen.

  6. Ja, den ER fin.

  7. Du også. Fin Mac. Fin bil.

  8. Nåvel. Litt frynsete er vi nok begge to.

  9. Det er fint, det.

  10. Så grusomt, Mac. Hjølp.

  11. Du har virkelig ikke teken på dette med biler. Virkelig ikke.

  12. Og så kommer den følelsen igjen… du vet…den «jeg skulle jo vært der og reddet deg» – ikke det at jeg kan noe som helst om biler eller kokende radiatorerer, men jeg kunne vært der –
    Det er litt den samme følelsen som når noen gir deg et kompliment, og jeg blir stolt!

    Men så er det dette med dører som åpner seg når andre smelles igjen, noe skal du vel lære av dette da – som å ta bussen for eksempel?

  13. 18 dagar kvar… !!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: