Firkantpusting

En gang ble jeg lært å puste i firkant. En pusteteknikk man med varierende hell kan benytte seg av dersom det skulle bli litt vel mye. Jeg har brukt uttrykket mye, og mange av mine venner og bekjente har adoptert det. Noen av de har jeg demonstrert det for, andre ikke. Jeg vil nå benytte bloggen til å lære dere å puste i firkant. Helt gratis.

Først: Finn en firkant. Dette kan være et bilde på veggen, et vindu eller noe sånt. Vi foretrekker kvadratiske former. En PC-skjerm kan fungere.

Du ser først på venstre nedre hjørne. Trekker pusten sakte inn mens blikket går opp langs kanten til venstre øvre hjørne. Deretter trekker du pusten litt ekstra bort til høyre øvre hjørne. På vei ned til høyre nedre hjørne puster du sakte ut. Du skal nå til utgangspunktet uten gjøre noe som helst. Ikke puste. Og så gjenta. Mange ganger. Jeg garanterer ikke god virkning, men man har ihvertfall slått ihjel litt tid.

Jeg advarer om at stjernepusting og mangekantpusting ikke har like god effekt.firkant.jpg

Advertisements

Shoppofobi

Overskriften er sterkt overdrevet. Jeg ser det. Min kjære vil nok protestere høylydt og si at jeg overhode ikke har noen åpenbare problemer med å shoppe. Så overskriften burde kanskje heller vært Prøveromsfobi. Det er en rekke gode grunner til at man kan og bør ha den fobien. Jeg nevner i fleng: 1. Det er trangt. 2. Jeg tror aldri jeg har vært i et prøverom hvor man er sikker på at ingen ser inn. Det er glipper her og der. 3. Lyset. Det forferdelige, avslørende lyset. Hvorfor gjør de sånn? 4. Man blir svett. Svett fordi det er trangt, man er redd for at noen ser inn og fordi man ser alle linjer og porer og uønsket hårvekst i det grelle lyset. 5. Ofte står det en tyggistyggende butikkberte utenfor og tygger og sier «Hvordan går det der inne?». Det er litt slitsomt når det er trangt, man er svett i et grelt lys.

Det er altså sjelden jeg prøver klær før jeg kjøper. Da hender det selvsagt at noe ikke passer. Det er en smal sak å gå tilbake og bytte, men som oftest blir det utsatt, og bunnen av klesskapet fylles opp med klær som ikke passer.

Jeg shopper av og til på internett. Det er en form for handling som passer for meg.

Nå må jeg imidlertid krype til korset. Det er ingen bønn lenger. Jeg skal være forlover, og må ha en dertil egnet kjole. Jeg har vurdert å konvertere, for så å gå i burka, men ble gjort oppmerksom på at da ville kun mine asymmetriske øyne vises. Dermed ble konverteringsplanen avblåst. Misforstå meg rett, jeg gleder meg til å kjøpe ny kjole altså. Jeg bare gruer meg til denne prøvingen. For nå må jeg prøve. Jeg har selvfølgelig surfet litt på nett for å prøve å få noen idéer, og lar meg forbløffe av hvor mange usmakelige kjoler som finnes der ute.

Jeg stålsetter meg.

En skjellsettende opplevelse

Vi har alle våre helter. Jeg har Johnny Cash. På nattbordet mitt har jeg Johnny Cash – the autobiography liggende. Den er lest fra perm til perm et par ganger, og nå blar jeg bare opp på tilfeldige steder og leser litt med jevne mellomrom. Man finner alltid en Johnny-sang som passer humøret. Han har gitt ut så utrolig mye at man har et rikholdig og variert utvalg når man er i humør for litt Johnny. Og det er man vel ofte?

Kort sagt; jeg elsker Johnny. Han er en av de besettelsene jeg tillater meg å ha.

Her om dagen var jeg på vei ut fra parkeringsplassen på nærbutikken. Der – sakte, og med vinduene rullet ned – kom han kjørende i mot meg. Betydelig yngre, men det var jo ingen tvil. Jeg ble helt kald, og hjertet banket hardt i brystet. Kan det være? Er det virkelig? Ja, det ER det! Det ER Johnny! Så begynte jeg å bråsvette. Dere vet sånn svetting som kommer når man plutselig blir kjemperedd. Jeg er sikker på at jeg gapte. Alt skjedde så fort. Han kjørte opp på siden av meg og jeg måtte innse at det ikke var Johnny likevel. Så ble jeg kvalm. Det prikket litt i synet. Jeg kjørte hjem.

Et par ting slo meg sånn i ettertid.

1. Johnny er død. Jeg er fullstendig klar over det. Jeg ble mildt deprimert da han døde, og har levd med en sorg over at jeg aldri så ham.

2. Hvorfor skulle Johnny befinne seg på et lite tettsted utenfor Oslo hvor det egentlig er ganske kjedelig? Særlig hvis man er så kul som Johnny.

3. Har det rablet for meg? Finnes det rehab for Johnnoholics?

I the Highwayman synger han:

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I’ll find a place to rest my spirit if I can
Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I’ll be back again, and again and again and again and again..

Jeg venter på regnet.

Sykkelglede

Jeg hadde en sykkel for mange år siden. Da jeg fikk vite at jeg var gravid gikk jeg sporenstreks til innkjøp av en bil, og etterhvert som kroppen ble mer og mer ubevegelig ble sykkelen satt i boden. I den boden står den fremdeles, til tross for at jeg har flyttet to ganger i mellomtiden. For få uker siden lærte min sønn seg å sykle, og i et anfall av galskap tenkte jeg at det sikkert var hyggelig om vi kunne sykle  på turer sammen. Få dager senere kom det reklame i posten. Grønne sykler på tilbud på Smart Club. Jeg liker grønt, og Smart Club ligger kun 1 km unna, så jeg var ikke vond å be. Thomas ble med som konsulent, og jeg bestemte meg for å kjøpe en sånn grønn sykkel. «Hvordan skal jeg frakte den hjem?», spurte jeg Thomas. Han så lenge og uutgrunnelig på meg. Jeg ser i etterkant at han meget mulig revurderte valg av livspartner. De hadde hjelm der også. Den var blå, og kostet 99,-. Når jeg ser på den, ser jeg at den nok ikke vil beskytte hodet mitt mot særlig asfalt, men jeg ser i det minste litt pedagogisk korrekt ut når jeg sykler. Jeg kom altså ut av butikken med ny sykkel, hjelm og sykkellås. Jeg var tom for flere unnskyldninger, og skjønte at eneste måte å få tingen hjem på var å rett og slett sykle. Jeg overlot håndvesken min til Thomas ved bilen, for at jeg ihvertfall skulle slippe å tenke på likevekt. Man har blitt fortalt at enkelte ting, som f.eks. svømming, sex og sykling glemmer man ikke. Meget mulig, men man kan faktisk glemme hvordan man kommer seg av og på en sykkel med noenlunde smidighet. Jeg kom meg hjem på et vis, men jeg kunne godt blitt drept. Blåst overende eller sporet av i smågrus.

I dag syklet jeg og poden til butikken. Vi kjøpte to is for å ta med hjem. «Går det greit for deg å ta posen, mamma? Du velter ikke? Jeg kan godt ta den, altså».  6-åringer kan være så frekke.

lordag022.jpg

Skeivt blikk?

Katrine har blogget om et skeivt blikk. Asymmetriske øyne. Øynene mine er høyst ulike, og jeg har herved tatt meg bryet med å finne ut nøyaktig hvordan jeg ville sett ut dersom ansiktet mitt var symmetrisk. Supermodeller har visstnok symmetrisk ansikt, så det forundrer meg ikke om vedlagte bilder finner veien til forsiden av Elle eller Cosmopolitan eller noe sånt.

photo-77.jpg photo-79.jpg