En skjellsettende opplevelse

Vi har alle våre helter. Jeg har Johnny Cash. På nattbordet mitt har jeg Johnny Cash – the autobiography liggende. Den er lest fra perm til perm et par ganger, og nå blar jeg bare opp på tilfeldige steder og leser litt med jevne mellomrom. Man finner alltid en Johnny-sang som passer humøret. Han har gitt ut så utrolig mye at man har et rikholdig og variert utvalg når man er i humør for litt Johnny. Og det er man vel ofte?

Kort sagt; jeg elsker Johnny. Han er en av de besettelsene jeg tillater meg å ha.

Her om dagen var jeg på vei ut fra parkeringsplassen på nærbutikken. Der – sakte, og med vinduene rullet ned – kom han kjørende i mot meg. Betydelig yngre, men det var jo ingen tvil. Jeg ble helt kald, og hjertet banket hardt i brystet. Kan det være? Er det virkelig? Ja, det ER det! Det ER Johnny! Så begynte jeg å bråsvette. Dere vet sånn svetting som kommer når man plutselig blir kjemperedd. Jeg er sikker på at jeg gapte. Alt skjedde så fort. Han kjørte opp på siden av meg og jeg måtte innse at det ikke var Johnny likevel. Så ble jeg kvalm. Det prikket litt i synet. Jeg kjørte hjem.

Et par ting slo meg sånn i ettertid.

1. Johnny er død. Jeg er fullstendig klar over det. Jeg ble mildt deprimert da han døde, og har levd med en sorg over at jeg aldri så ham.

2. Hvorfor skulle Johnny befinne seg på et lite tettsted utenfor Oslo hvor det egentlig er ganske kjedelig? Særlig hvis man er så kul som Johnny.

3. Har det rablet for meg? Finnes det rehab for Johnnoholics?

I the Highwayman synger han:

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I’ll find a place to rest my spirit if I can
Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I’ll be back again, and again and again and again and again..

Jeg venter på regnet.

3 kommentar

  1. Cash er helt enestående. Har ikke tall på hvor mange ganger «Hurt» har spilt seg igjennom huden på meg. Det er noe med denne dype stemmen som er så vanskelig å beskrive.

    Jeg får i alle fall en helt spesiell følelse hver gang jeg hører ham synge.

  2. Då eg var ungdom såg eg Jim Mirrison. Han var veldig død, men eg såg han likevel. På ein liten teit plass i Noreg.

    *medpsyk*

  3. Miriam: Enestående. Rett og slett.

    Avil: Det er fint å ikke være alene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: