En hobbyblogg less ordinary

En blogg trenger av og til å berikes med personlige bilder, eller hva? Vel. Jeg har lagt merke til at det er i vinden (?) å ha en hobbyblogg, og jeg tenkte å kaste meg over trenden. Hjemme i mitt barndomshjem fant jeg nemlig litt av hvert som jeg selv har laget. Noe yngre, men dog.

Nyt, og la dere inspirere! Bildene er klikkbare om dere vil se kunsten i litt større format.

En billedramme i tre. Jeg brukte lang tid på å pusse med sandpapir. Inni er det bilde av meg og en hest. Meg i bunad:

034.jpg

Tegning. En tegnestil som Tina og jeg brukte mye tid på å utøve:

037.jpg

Et keramikkhus for å henge på veggen. Jeg valgte å lage en sveitservilla:

038.jpg

Gipshest:

 040.jpg

En sparehøne i glasert og malt keramikk:

042.jpg

Silkemaling:

044.jpg

Gipshest. Denne gangen malt:

048.jpg

Vannmaling: 

045.jpg

En utenforstående gløtter på Tour de France

Jeg har jo fått med meg at det har vært litt drama de siste dagene. Til tross for at jeg ikke greier å spore noen som helst entusiasme over sykkelritt så har jeg altså fått med meg det. For å ikke føle meg totalt utenfor bestemte jeg meg for å lese en artikkel i Dagbladet om Rasmussen.

Følgende kunne jeg lese:

Nå anser kyllingen karrieren som over. (…) Også hovedsponsor Rabobank er rasende på kyllingens vinglete opptreden som endte med et mageplask ut av verdens tøffeste sykkelritt.

Kylling, liksom? Er det ikke litt dårlig gjort å gi ham et ufint kallenavn selv om han vært aldri så dum? Sånn for utenforstående ser dette litt slemt ut. Jeg bare nevner det.

Nå tror jeg at jeg ferdig med å sette meg inn i Touren for i år.

Dagens søkeord

Å bli gjort oppmerksom på godeste Märtha Louises gjøren og laden var utvilsomt dagens høydare for meg. Jeg har lest, ledd, lest høyt, ledd mer. Jeg tenker at det er underlig at prinsessen ikke er beskyttet mot seg selv, men registrerer samtidig med en viss porsjon raushet at det heldigvis ser ut til at hun har det veldig bra midt oppe i all moroa.

Helt uten at jeg har bidratt til det selv har dagens gla’sak (ja, hva skal vi ellers kalle det?) ført til økte besøkstall her. Dagbladet skriver nemlig at dette kan være like skjellsettende som kristningen av Norge for 1000 år siden. Det hersker muligens en viss usikkerhet rundt ordet «skjellsettende» rundt om i det ganske land, og mange har kommet til min side ved å søke på dette ordet. Et kjapt søk på Google viser at bloggen min kommer opp som første treff når man søker, og jeg beklager på det sterkeste til de som har kommet hit i søken og ikke har fått svar. Jeg kopierer herved fra dokpro: skjellsettende a3 (av II *skjell) som setter skille et s- forskningsarbeid.

Sånn ellers blir jeg som vanlig funnet ved hjelp av søkeordene «forlover» og sangen «Jasså, sier du det». De siste dagene har det også vært en økt interesse for Mazda 626. En stk. lyseblå, type skranglete, selges gjerne til høystbydende.

Borte og glemt

Jeg er i min mors hus. Barndomshjemmet mitt. I noen skuffer fant jeg mine gamle papirer fra skoledagene. Helt fra 1. klasse på barneskolen og opp til det 3. året på videregående. Mange år av et barne- og ungdomsliv lå i de skuffene. Gamle skoledagbøker med alt fra søte glupiser, hestehistorier, popstjernehysteri til fyllehistorier og de mest intime betroelser. Brev til og fra venninner. Tanker om ting som har skjedd i nyhetsbildet. Bilder. Bilder så pinlige at jeg rødmer i all ensomhet. Tegninger og malerier.

Og alt skolearbeidet. Notater, prøver, tentamener og eksamener. Jeg har skrevet langt og utdypende om ideologier på 1800-tallet, pangermanismen, krimkrigen og Versaille-avtalen, jeg har nøye forklart og tegnet om Stratum Basale og de andre hudlagene. Jeg har gjort rede for polar elektronparbinding, psykosomatiske lidelser, forebyggende helsearbeid, Bessemer-metoden, celleånding, glykogen, patogene bakterier og polysakkarider. Jeg har brent magnesium med en digeltang. Og alt er borte for meg. Borte vekk. Hva var vitsen?

Jeg trodde jeg hadde rimelig god oversikt over barndommen og ungdomsårene, men etter å ha sett i skuffene ser jeg at jeg bare har bruddstykker. Vil det være sånn om ytterligere femten år? At dagen i dag er slettet fra hukommelsen? Jeg vil ikke at dagen i dag skal være borte. Jeg får blogge videre.

200720071.jpg

Jeg reiser alene

Første halvdel av ferien er over. Av ymse grunner måtte jeg ta meg til Danmark på egen hånd. Jeg benyttet meg av Stena Saga. Etter at jeg hadde bestilt fikk jeg for meg at billigbilletten jeg hadde bestilt sikkert innebar at jeg måtte dele den spartanske, innvendige lugaren med noen. Tanken forekom meg som skrekkelig, og endte med at jeg ringte Stena Line med Visakortet i hånden og  mild fistelstemme og fikk de til å love at det ikke kom et forstyrrende, snorkende element inn på lugaren min. Den var min og bare min.

Jeg var ikke den eneste som reiste med danskebåten en fredagskveld. Det var sikkert og visst. Men jeg var tilsynelatende den eneste som reiste alene. Bortsett fra ei; på benken i avgangshallen satt det en eldre dame ved siden av meg. Hun fikk en telefon fra noen (et av barna sine?) og snakket lystig. Så avbrøt hun plutselig og sa: «Nei, jeg får se å komme meg tilbake til resten av bølingen. Nå står de og venter på meg.». Hun la på og fortsatte å sitte ved siden av meg. Lurer på hvorfor hun sa det. Lurer på hvorfor hun reiste alene.

Ikke hadde jeg trodd at det ville legges så merke til at jeg reiste alene. Men jeg så det med en gang. De ansatte (båtdamene?) så litt sånn medlidende på meg.

Denne turen var kun for å komme meg til Danmark. Jeg hadde ingen planer om å flotte meg på noen måte. For hva er vel vitsen med å flotte seg alene? Jeg tok turen til snackbaren for å spise kvelds. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som så for seg et litt rimeligere alternativ.

Jeg gikk til buffet-restauranten.

Jeg: Jeg skulle gjerne hatt et bord.

Buffetdame: Hvor mange er dere?

Jeg: Jeg er en.

Buffetdame: En?

Jeg: Ja. En.

Jeg betalte i underkant av 300 kr, og fikk slippe inn til 2. bordsetting. Matkøen var lang, og det var tendenser til kamp om maten. Vel på plass ved bordet mitt så jeg de igjen. Blikkene. Jeg var omringet av par og barnefamilier. Og de så på meg med forundring. Her satt det rett og slett et enslig menneske midt i blant de. Hun spiste med stor apetitt og ikke drakk hun alkohol. Hva var det med henne? Joda, jeg ser at jeg ofte kan overvurdere min egen betydning i omgivelsene, men disse blikkene var ikke til å ta feil av.

Så skjedde det. Jeg tok akkurat den siste biten da en ryddemann sa: «Ja? Da er det vel på tide å bli ferdig?».  «Øh, ja, jeg er ferdig.», tygde jeg. «Fint!», sa han, og tok tallerken min. Jeg så meg rundt. Flere glade par og familier som spiste og lo. De kom samtidig som meg. De ble ikke jagd. Jeg betalte nærmere 300 kr for å få lov til å være i restauranten i 28 min. Inkl. køståing. Jeg følte meg stigmatisert og uviktig.

Vel fremme i Fredrikshavn dagen etter opplevde jeg det samme. Man skal helst være minst to når man spiser egg og bacon i en liten by full av turister. Etter å ha trasket rundt i butikker noen timer møtte jeg endelig min sønn for å fortsette ferden videre med ham. Jeg følte meg hel igjen.

Var du der?

Var du der? Da himmelen åpnet seg over lille Oslo i går kl 16:55?
Det var jeg. Jeg stod øverst i Bogstadveien, og skulle være nede på Lorry kl 17. Jeg har aldri sett på makan. Det regnet alle veier, torden og lyn. Lenge stod jeg under et tak og bare så på det. En flyktig tanke hvisket: “Er det nå det skjer? Er det nå naturen går bananas?”. (La meg legge til at jeg er ikke så ofte ute i hardt vær). Men det var facsinerende å stå der. Folk kom løpende, bærende på livredde hunder. Jeg hadde på meg joggesko i et nærmest svampaktig stoff, og på min ferd ned mot Lorry gikk det raskt opp for meg at jeg kunne bare gi opp tanken på å bli minst mulig våt på bena.

Det var bare å kaste seg ut i det, og da la jeg merke til at det burde vært mer regn i denne byen. Folk ble nemlig ganske blide i ansiktene sine. Hjelpesløse smil når man fikk en ekstra skyll fra et tak. Oppgitte smil når man ble sprutet på av en forbikjørende bil. Fortrolige smil når man stilte seg tett under samme tak.

Jeg ankom Lorry samtidig som mine to venninner. Løpende fra hver vår kant. (Jeg kan i all fortrolighet legge til at løping ligger ikke helt for noen av oss. Det var mer som kappgang). En lett skrekkslagen latter da vi møttes. Buksen klistret til bena. Sokker og sko man kunne vri opp. Det surklet høyt fra skoene mine da vi gikk mot et bord. Det surklet faktisk fra alle kanter.

Når man ikke har noe annet å skrive om, så kan man ihvertfall skrive om været. I går var det vær.

A boy named Luci

En gang gikk Thomas med på at vi skulle anskaffe katt. Fra et stort kull med bittesmå hårballer valgte vi vår katt. En liten sort gutt. Thomas insisterte på at dersom han ikke fikk bestemme navnet på katten, så skulle han bestemme navn på eventuelle fremtidige barn. Jeg lot meg skremme av disse truslene, og gikk noe motvillig med på å kalle det lille, uskyldige vesenet Lucifer. Lucifer vokste til, og vi skjønte at etterhvert at hans utrolige vakre utseende veide opp for en tydelig mangel på intelligens. Sånn rent sosialt er han drømmekatten. I motsetning til katter flest er han alltid klar for litt kos, og har tydeligvis kastet all katteslige stolthet over bord. Han kan ligge på fanget i flere timer, og er fremdeles klar for mer klapp og stryk. Pen og blid. Sånn kan han oppsummeres.

De første par leveårene hans var han innekatt. Var ikke nysgjerrig på hva som fantes utenfor leiligheten, og satte seg på bakbena de to gangene han ble tatt med ut i bakgården.

Vi flyttet etterhvert til et hus med hage. Før vi rakk å venne ham til utelivet greide han å smette ut. Borte ble han. Det tok oss 6 måneder å spore ham opp. På den tiden hadde han rukket å reke rundt i en måned, bli funnet sulten og forkommet og gitt til en ny familie. De kastrerte ham og døpte han Nemo. Det må jo ha vært et nederlag uten like for hingsten Lucifer. Vi fant ham omsider ved hjelp av www.nettkatten.no. Jeg ville forsikre meg om at det var ham. For å slå meg til ro med at han hadde det bra. Han hadde det bra. Da de hørte at vi hadde barn insisterte de på at vi kunne ta ham tilbake. Denne gangen fikk vi gjort ting riktig. Holdt ham inne lenge. Så spre litt rester fra kattekassen på passende steder ute. Det gikk bra. Nå vet han hvor han bor.

Vi reiste en uke på ferie i fjor, og god venninne var  innom og så til ham at han hadde det bra, og fylte på med fôr.  I år reiser vi bort igjen, og nå har vi bestemt at han skal få være ute en hel uke. Han trives ute på sommeren. Er ute hele natten og knapt hjemom. Gode venner skal komme innom og fylle opp matskåla. Luci får nok en fin sommer.

Snute, pote, hale
Også kan han male.

-Pusur

luci.jpg