A boy named Luci

En gang gikk Thomas med på at vi skulle anskaffe katt. Fra et stort kull med bittesmå hårballer valgte vi vår katt. En liten sort gutt. Thomas insisterte på at dersom han ikke fikk bestemme navnet på katten, så skulle han bestemme navn på eventuelle fremtidige barn. Jeg lot meg skremme av disse truslene, og gikk noe motvillig med på å kalle det lille, uskyldige vesenet Lucifer. Lucifer vokste til, og vi skjønte at etterhvert at hans utrolige vakre utseende veide opp for en tydelig mangel på intelligens. Sånn rent sosialt er han drømmekatten. I motsetning til katter flest er han alltid klar for litt kos, og har tydeligvis kastet all katteslige stolthet over bord. Han kan ligge på fanget i flere timer, og er fremdeles klar for mer klapp og stryk. Pen og blid. Sånn kan han oppsummeres.

De første par leveårene hans var han innekatt. Var ikke nysgjerrig på hva som fantes utenfor leiligheten, og satte seg på bakbena de to gangene han ble tatt med ut i bakgården.

Vi flyttet etterhvert til et hus med hage. Før vi rakk å venne ham til utelivet greide han å smette ut. Borte ble han. Det tok oss 6 måneder å spore ham opp. På den tiden hadde han rukket å reke rundt i en måned, bli funnet sulten og forkommet og gitt til en ny familie. De kastrerte ham og døpte han Nemo. Det må jo ha vært et nederlag uten like for hingsten Lucifer. Vi fant ham omsider ved hjelp av www.nettkatten.no. Jeg ville forsikre meg om at det var ham. For å slå meg til ro med at han hadde det bra. Han hadde det bra. Da de hørte at vi hadde barn insisterte de på at vi kunne ta ham tilbake. Denne gangen fikk vi gjort ting riktig. Holdt ham inne lenge. Så spre litt rester fra kattekassen på passende steder ute. Det gikk bra. Nå vet han hvor han bor.

Vi reiste en uke på ferie i fjor, og god venninne var  innom og så til ham at han hadde det bra, og fylte på med fôr.  I år reiser vi bort igjen, og nå har vi bestemt at han skal få være ute en hel uke. Han trives ute på sommeren. Er ute hele natten og knapt hjemom. Gode venner skal komme innom og fylle opp matskåla. Luci får nok en fin sommer.

Snute, pote, hale
Også kan han male.

-Pusur

luci.jpg

4 kommentar

  1. Jeg synes den katten er litt ekkel, jeg.

  2. Da burde vi kanskje prøve med litt kognitiv terapi. La Luci flytte inn hos deg mens vi ferierer.

  3. Terapi, schmerapi. Aldri i verden!

  4. Sånn en fin pus! Jeg har også en svart katt -hun heter Blondie (jada, vi vet vi er «morsomme»). Hun er veeeeldig snill og kosete, men det man først legger merke til er hvor jævla flink hun er til å mjaue!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: