En bønn om hjelp

Du har kanskje allerede lest Avils bloggpost om Synnøve, hvis ikke finner du den her.

Jeg skal ringe blodbanken i morgen tidlig, og håper du gjør det samme.

En uke i august

Det er atter søndag, og på tide med en oversikt over ukens begivenheter.

På mandag begynte min sønn på skolen. Stolt og spent var både hovedpersonen og hans foreldre.

På tirsdag sa jeg opp jobben. Noen ganger havner man på feil hylle, og da er det greit å finne en ny. Jeg er ganske snart arbeidsløs om jeg ikke finner noe nytt.

Onsdag? Onsdag var visst en slags ikkedag. Bortsett fra at jeg snakket lenge med Avil på telefonen, og det var en fin start på dagen. Også skrev jeg en tale.

Torsdag var også ganske rolig. Jeg gjorde noen små innkjøp til lørdag, hentet en kjole på renseriet, og spiste middag i sola på Beach Club. Finfint!

Fredag var det litt innkjøp til, og en tur opp til festlokalet hvor det foregikk hektiske forberedelser. På kvelden ble det litt hårfarge og kroppspleie og ganske tidlig i seng.

Så kom endelig Lørdag. Jeg var verdens stolteste forlover for den fineste brura. Bryllupet var perfekt fra ende til annen. Nydelig par, hyggelige gjester, rørende taler, strålende vær og… alt. Alt var så fint! Å holde tale er noe jeg ikke mestrer helt, men jeg kom meg igjennom det på et vis. Jeg er så veldig takknemlig for at jeg fikk ta del i denne flotte dagen.

Mens Katrine giftet seg var min Thomas et helt annet sted. Han syklet for første gang Birken, og jeg er stolt og glad for at han gjennomførte det. Jeg er rett og slett veldig imponert, fordi jeg er vant til at han er like slaskete som meg. Litt av en bragd! Birken var så elskverdige å ha en SMS-tjeneste, så jeg fikk tekstmeldinger med passeringstider. Greit å smugkikke på under middagens røykepauser.

Nå er det søndag. Vi har ryddet i selskapslokalet, noen av oss har spist lunsj der, og vi har vinket farvel til de nygifte som reiste til Paris. Det er vemodig når slike begivenheter er over. Man ønsker seg tilbake til stemningen og menneskene som var der. For Katrine og hennes kjære er det ikke over. Det er nå det begynner. I kveld har jeg sett film med idrettsutøveren, og jeg ser ikke bort i at jeg snart sovner på sofaen.

Jeg kjenner at jeg på en måte er glad for at alle uker ikke er like innholdsrike.

Reklame

Jeg liker ikke overraskelser!

…sa brura.

Og hva gjør man da? Når vi er et lite lass med jenter som ønsker å vise verdens søteste at vi er veldig glad i henne. Når man har en brud som nervøst spør ukentlig om noen skal gjøre noe skummelt mot henne. Og man vet ikke om man skal tolke det som koketteri eller ekte frykt. Jo, da gjør man det enkelt.

Vi samlet oss på Sagene Lunsjbar hvor hun ble dyttet inn av sin tilkommende. Etter en runde med klemming plasserte vi oss rundt et langbord og brura fikk summet seg. Mat kom etterhvert; en deilig tapasbuffet. Da alle begynte å bli mette fikk hovedpersonen en liten oppgave. Hun måtte presentere oss alle, siden det var flere som ikke hadde møttes før. Det ble mange fine ord, og det virker nesten som hun er litt glad i oss også. Den store dagen er om halvannen uke, og selv om det sikkert kommer mange fine presanger da, så får jo ikke brudeparet åpnet de selv. Derfor vanket det presanger. Av meg fikk hun (selvfølgelig) den hvite gipshesten. Her var det presanger både med morsomme forhistorier, og fine ting å ta med seg videre i hverdagen.

Katrines kjæreste hadde sammen med en kompis og hennes bror lagd en fantastisk bryllupsquiz. Den ble tatt opp for få dager siden. Den kvelden ble Katrine jagd ut av sitt hjem. Jeg snakket med henne på telefonen etterpå. «Jeg ble jagd ut», sa hun. «Og noen har ligget i sengen min!». «Huff da!», sa jeg. «Har han fått seg elskerinne nå da? Også like før bryllupet, da gitt.». «Det skjer noe, og jeg vet ikke helt hva det er», sa hun bistert. Nå fikk hun altså se hvem som hadde ligget i sengen hennes. En DVD hvor kjæreste og kompis har gode samtaler og bryllupsquiz over alt i leiligheten. De sitter ved kjøkkenbordet, de ligger i sofaen, de tar kveldsstellet på badet, de ligger under dyna. Ja. I det hele tatt. Brura svarte tålelig bra på spørsmålene, og det vanket fine premier. Alt fra en kurv plommer til fancy mp3-spiller.

Kanskje ikke et tradisjonelt utdrikningslag, men likevel med mye latter og mye godt vennskap.

Vi er veldig heldige som har Katrine.

Bildet er hentet fra en tidligere anledning. Sånn ser hun ut når hun ikke tar seg sammen.

Elixia

En dag ånden kom over meg fylte jeg ut et interesseskjema for den lokale Elixiaen. I skjemaet måtte man fylle ut telefonnummer, men jeg skrev under at jeg bare ville ha informasjon på e-post. Noen timer senere så jeg at telefonen min hadde ringt. Litt senere kom en mail med noe à la «Skjønner at det ikke er lett å få tak i deg på telefonen, ja – haha – ja, da får jeg ta det på mail isteden.». Vi mailet litt frem og tilbake om priser. Dagen etter så jeg at de hadde ringt igjen. Ny mail fulgte like etter: «Ville bare invitere deg ned for en omvisning.». Jeg hadde ikke tid til å svare. Dagen etter ringte de nok en gang. Jeg sa at det var litt hektisk om dagen, og at jeg gjerne ville ta kontakt med henne igjen når jeg hadde tid. Nå visste jeg ihvertfall priser og sånn.

Noen uker senere: Mailer om tilbud og gratis prøveuke. Jeg leste ikke så nøye, for med en gang jeg så datoen skjønte jeg at det ikke ville bli tid. Ny telefon dagen etter fra Elixiajenta: «Hei!!! (Ja, det var sånn hei med mange utropstegn) Leser du mailene du får, eller?». Jeg: «Jo, jeg har sett kjapt på det, men som vi ble enige om sist du ringte meg, så tar jeg kontakt med deg når jeg har tid. Okay?». «Klart det! Bare ring! *kvitrestemme*».

Jeg innser at jeg er en sart sjel som lar meg irritere av en blid selger (instruktør?) som bare har de beste intensjoner. En dag tar jeg sikkert kontakt. Det hadde ikke skadet.

Absolutt blåmandag

45 minutter på strekningen jeg i sommer har pleid å kjøre på snaue 10 minutter. Snakker om å få hverdagen midt i fleisen igjen.

Velkommen tilbake, medtrafikanter!

 

Bakrus

Jeg er placebo-fyllesyk. Dagen i går ble tilbragt i bryllup, og til tross for at jeg ikke rørte en dråpe alkohol, er formen i dag elendig. Hodet dundrer, hjertet banker ekstra hardt, hendene skjelver og jeg har litt vondt i tankene. Jeg blir nysgjerrig på hvorfor. Dagen i går var strålende fin. Jeg har full kontroll på hva jeg sa og gjorde. Likevel. Det er urettferdig. Dårlig gjort.

Jeg har googlet fenomenet bakrus, og nå skal jeg foreta en lett analyse (hodet mitt takler uansett ikke en grundig analyse i dag) av hvorfor JEG føler meg miserabel nå.

Mine kommentarer i kursiv.

Fra http://www.vinlegging.net/bakrus/:

Søvnforstyrrelser.
Man sovner ofte lett når man har drukket, men søvnen er urolig, og man kommer ikke skikkelig inn i «drømmesøvnen» som er en forutsetning for å bli skikkelig uthvilt. Det er også grunnen til at man etter lang tids alkoholbruk kan begynne å se «rosa elefanter», hjernen reagerer på mangelen på drømmesøvn med å drømme på høylys dag.

Dette stemmer for min del. Jeg skal som tidligere nevnt være forlover om to uker, og jeg brukte sovetiden på å kave og halvdrømme om det forestående bryllupet.

Alkohol virker vanndrivende.
Du blir derfor dehydrert, med de ubehagligheter det fører med seg. Kroppen får av samme grunn problemer med å kvitte seg med avfallsstoffer som normalt skal skilles ut gjennom urin. I tillegg kvitter kroppen seg med salter og mineraler som trengs for at man skal føle seg vel.

Energikrevende
Det forbrukes store mengder energi for å forbrenne alkoholen, du blir rett og slett fysisk utslitt. » I tillegg forbrukes B-vitamin i leveren under forbrenning, og vi får b-vitaminmangel som resultat.

Mageirriterende
Alkohol kan virke irriterende på magen. Det produseres bla.a. mer magesyre enn normalt.

Press på organer
Blodårene utvider seg av alkohol, det er derfor man ofte føler seg varm, men dette kan lage press i de små blodårene i hjernen og gir utslag i skallebank.

Jeg drakk jo ikke alkohol. Coca Cola og Farris er vel ikke like vanndrivende?

Psykologiske forhold gjør det ikke bedre å være fyllesyk. Angrer man på noe man sa eller gjorde dagen før, vil det ikke gjøre situasjonen enklere.

Jeg angrer intet.

Jeg kan kanskje oppsummere med at dårlig søvn (pga mange inntrykk?), flere sigaretter enn vanlig og kaffe sent på kvelden er nok til å gi meg dagen-derpå-følelsen? Det skal tydeligvis ikke mer til.

Videre googling forteller meg at for at jeg skal komme meg gjennom dagen anbefales lett mosjon (ellers takk), brus (jatakk!), vann, torsk (jeg bytter ut torsken med tex-mex merkelig nok), alkohol (ikke i dag), og å ikke bruke samme klær som i går (nei, jeg lar silkekjolen henge i dag).

Jeg ønsker alle en fin søndag, fyllesyk eller ei. Og skal jeg kjenne litt på takknemligheten for en strålende nydelig gårdag. Det var verdt det.

Bjuuutiful

Jeg hadde akkurat gått ut av et forhold. Menn skulle jeg klare meg fint uten, for de var jo hunder hele hurven. Heretter skulle jeg nyte livet som singel og komme i kontakt med meg sjæl. Jeg startet selvransakelsen med å reise til Spania. I en liten bar ble jeg så smått kjent med en bartender. Med min forutintatte holdning til primitive menn var jeg svært vaktsom, men etter flere kvelder hvor denne bartenderen ikke hadde prøvd seg på meg begynte jeg å slappe av i hans selskap. Helt til han sa de fatale ordene:

«You know, Linda means bjuuutiful in spanish.».

Det var alt som skulle til. Uten videre research ga jeg mannen det glatte lag. Bedyret at han hadde kommet med den klebrige uttalelsen uansett om jeg hadde hett Helene eller Mari eller hvasomhelst. En sånn forslitt linje måtte han dra lengre ut på landet med. Han prøvde nok å forsvare seg, men i mine øyne var han redusert til uvøren mannsjåvinist som kunne ha det så bra. Og takk for meg. Det var det vennskapet og jeg forlot landet like etter.

Unnskyld, Jose.

Bare mitt

Jokke kom inn i livet mitt for veldig mange år siden. I en tid hvor jeg bodde i en liten bygd i Barteland. Blant mine venner og bekjente gikk det stort sett bare i Øl og Hvis jeg var deg. Jeg hørte ikke på de, men på de andre. Og jeg likte å ha det sånn. Finne noen perler som jeg følte bare var mine og ikke allemannseie. Det var nesten litt bittert å være på konsert med Jokke og se at andre også hoppet opp og ned og kunne teksten til både Hr. Smith, Jeg er redd, Sola skinner og all de andre. Det var ikke bare mitt lenger.

En kort stund følte jeg det slik med Madrugada også. Like etter de slapp Indistriual Silence. Jeg kjente ingen andre som hørte på de da, og skulle gjerne latt det forbli sånn. Det var som å eie en hemmelig skatt. Helt til det gikk opp for meg at resten av Norge også hørte på de.

Og hva er magisk med bonden på Neshov når alle vet om ham? Akkurat der har jeg latt meg overtale, og det er jeg glad for, men jeg tror nok at jeg har gått glipp av mye, både bøker og musikk, fordi jeg ikke lar meg overbevise når noen vil innvie meg i noe de liker. Ja, som oftest er jeg ikke villig til å gi det en sjanse en gang.

Jeg har to jentenavn på lur. Jeg ser ikke for meg flere barn, men jeg vil uansett ikke komme med de navnene når noen trenger forslag. De er mine. Bare mine!

Erter på en flyplass (AKA pupper)

I kommentarfeltet kom jeg for kort tid siden frem til at det kanskje er for lite puppepreik i bloggen min. Kanskje den rett og slett ble litt spenstigere om jeg av og til krydret den med små anekdoter om de små utvekstene jeg har på brystkassen. Kanskje ikke.

Uansett; tidligere har jeg skrevet om jakten på en forloverkjole. Kjolen er nå funnet. Allerede tidlig i kjolejakten ble det klart at det å finne en fin kjole som ikke krever pupper var så og si umulig. Kort tid etter at jeg slo meg til ro med at først og fremst livvidde og lengde måtte passe, så fant jeg drømmekjolen. Den ble kjøpt til en ikke altfor billig penge. En sydame skal riktignok gjøre små endringer på den, men fronten må uansett fylles med noe. Jeg skal derfor gå til innkjøp av kyllingfiletlignende silikonputer. Jeg har rett og slett ikke noe valg.

Midt oppe i det hele er jeg veldig glad for at jeg allerede har en samboer. Enn om jeg hadde blitt sjekket opp i et av bryllupene jeg skal i, og en gang skulle vist meg BH-løs for dette nye bekjentskapet? Det måtte jo blitt en nedtur uten sidestykke for stakkaren.

Redd?

Det finnes alltid en grunn til å være litt engstelig. Noen ting bare er der som en grunnleggende følelse uten noen rasjonell grunn, andre ting har hendt, og kan slå til igjen når man minst venter det.

Jeg vil nå presentere en rekke små og store ting man kan bekymre seg over. Kort sagt noe for enhver anledning. Noen av de bekymrer jeg meg litt mindre for enn andre.

• Få en 23-kilos isklump gjennom taket.

• Et stort hull i bakken.

• Turbulens når man flyr inn mot Værnes.
• Å bli overrumplet av et lik i skogen eller inne på offentlige toaletter (jeg har aldri opplevd det, men er likefullt ganske redd for det).
• At man skal gå tom for lesestoff i løpet av ferien uten tilgang til bokhandel.
• Å holde en tale for venninne som gifter seg og så får man akutt hyperventilasjon og faller tungt ned på stolen mens det kommer fråde. (Æsj).
• Miste bremsene helt plutselig når man kjører ned mot Skullerud-dumpa.
• Brokollaps. (Hjølpes!).

• Twin Peaks’ Killer-Bob krypende over soveromsgulvet.

• At poden skal rømme fra SFO.
• At tyverialarmen skal gå av i klesbutikken, selv om man ikke har stjålet noe.
• Bloggtørke.

Hva er DU redd for?

Don’t worry about the future, or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubblegum.
The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4pm on some idle Tuesday.   – Baz Luhrman