Det beste jeg vet

En helt spesiell 6-åring, vennene mine, en dag uten planer, Johnny Cash, ingen ubetalte regninger, sinnsro, tapas, klar høstluft, julaften, sol, gode samtaler, føle seg sliten etter å ha brukt kroppen, å bli spurt om å være forlover, en bok som fenger så mye at man ikke vil legge den fra seg, sushi, gledelige overraskelser, Nick Cave, fruktte i løsvekt, smågodt, å gjøre et varp når jeg er på shopping, enkel mocca med en liten dæsj sukker, en Pedro Almodovar-film, Friend Request på Facebook, en 6-åring som spør om jeg har det bra på jobben, en 6-åring som sier at han har det superfint på skolen, en middagsinvitasjon, en link til bloggen min, is, skogen våt etter regn som har vært, å holde en nyfødt, Leonard Cohen, å lære noe nytt, pizza på fredagskvelden, spille Risk, nye stilk på orkidéen, hilsen fra en gammel kollega, en boks full av gamle brev, skryt, Gram Parsons, jentekvelder, penger på konto, å kunne hjelpe noen, Coca Cola, konsertbilletter på kjøleskapet, hummus, nye sko, et rent hjem, sjokoladefondant, lønningsdag, laptop som varmer lårene, nye kommentarer i bloggen. Og alt det andre.

Livet er ikke så verst, om jeg bare husker å kjenne etter.

Hva er det beste DU vet?

Trykkfeil

Jeg abonnerer på Henne. I dag fikk jeg en utgave som var mistenkelig lik forrige. Lene Marlin på forsiden to utgaver på rad var litt overdrevent, tenkte jeg. Og det fulgte med et brev på baksiden. Første utgave inneholdt en så alvorlig trykkfeil at de trykket hele opplaget på nytt.

Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig på hva det var som var så ille. Hadde det ikke holdt med en enkel dementi i neste nummer? Må jeg virkelig lese de to utgavene mot hverandre, ord for ord? Kunne de ikke bare sagt hva det var? Vil dette få konsekvenser for alle uvitende som leser førsteutgaven på venteværelset hos tannlegen?

Ja, jeg bare lurer.

Ny jobb

Første dag i ny jobb. Ny pult, ny almanakk, nye skriveblokker, ny telefon (jeg må huske å lære meg nummeret). Ny PC er på vei. Ny leder og nye kolleger. Og ikke minst: ny kunnskap. Jeg har fått litt opplæring i dag, og mye mer vil komme i ukene som kommer. Jeg gleder meg til å lære. Til å fordype meg.  Jeg er glad for at jeg har fått en jobb hvor jeg står for produktet, hvor jeg kommer til å få nok av utfordringer, hvor jeg aldri blir ferdig utlært og hvor jeg har et trygt firma i ryggen. Jeg er utrolig motivert, ivrig på å komme i gang, og ganske rastløs nå. Jeg gleder meg til i morgen. Måtte det vare!

Kinesis Express 1

Jeg våknet i elendig form i går. Tre-fire timer med dårlig søvn etter et heftig migreneanfall var ikke optimalt i forkant av en ny treningsøkt for en fersking. For å rekke timen jeg hadde lyst til å gå på bestod frokosten av dobbeldose kosttilskudd og et glass blåbærjuice. Også det kunne vært bedre. Men jeg kom meg avgårde. Litt tryggere enn dagen før, siden jeg nå visste litt mer av hva som ventet. Jeg hadde lest en artikkel om Kinesis Express på forhånd, men det er uansett vanskelig å se for seg hvordan det egentlig blir, spesielt når man er så utrent som det jeg er.  Akkurat som i går var dette en trygg og fin time. (Halvtime, for å være korrekt). Dette var sirkeltrening. 3 runder. Under første runde var det akkurat passe slitsomt. 2. runde ble mye tyngre, og jeg kjente virkelig på søvnmangel og tom mage. Under 3. runde tok jeg meg selv helt ut. Som planke knakk jeg på midten flere ganger, og det var ordentlig vanskelig å løfte vektene de siste gangene.

Som jeg skrev i går, så har jeg godt av å følge et program, og ikke stresse avgårde i mitt eget tempo. En slik gruppetrening kombinert med oppvarming på sykkel på forhånd passer meg bra. Jeg har lyst til å prøve flere grupper med halv ball og pilates, men jeg kommer uansett til å stikke innom denne gruppa igjen. Men først må kroppen min slutte å være så vanvittig støl.

Jeg lurer forresten på om jeg skal kjøpe meg en pilatesball og en matte for å ha hjemme, men det spørs om ikke de blir liggende like ubrukt som andre ymse treningsting. Jeg bør kanskje kjenne min begrensning, og heller ta ting litt etterhvert.

BOSU Styrke med en twist

I går var en stor dag. Jeg tok mine første nervøs skritt inn på Elixia. Dagen før hadde jeg bestemt meg for å prøve gruppetreningen BOSU Styrke. BOSU står for Both sides up, og er trening på en halv ball. Når det nærmet seg, tenkte jeg at dette var ren og skjær galskap. Hvordan kunne jeg – med all min mangel på koordinasjon og balanse – i det hele tatt vurdere å balansere på en halv ball? Utrent og svakelig. Uansett; jeg gikk inn og spurte nervøst om man kunne stille i den gruppa som helt fersk. Ikke noe problem, sa de. Man kunne bare stå på gulvet isteden for ballen om det ble for vanskelig. Det var en stund til timen skulle begynne, og jeg var overhode ikke kjent med noen av de fryktinngytende maskinene. Jeg tuslet litt forvirret rundt. Jeg fant en tom krok med et par apparater jeg kjente igjen fra en kort karriére på SATS for noen år siden. Jeg fikk trent skuldre og armer til jeg ikke klarte mer. Så over på en sykkel. Sykkel er greit. I motsetning til skumle stepmaskiner og tredemøller. Jeg syklet til timen begynte, og var overrasket over at tiden tilsynelatende gikk raskere på sykkelen der enn hjemme. Hjemme blir jeg raskere sliten og ser mer på klokken.

BOSU-dame var syk, og timens veileder hadde isteden et program med en HEL ball. Det var variert nivå på de andre som var med. Noen veldig godt trente, og noen som var litt mer som meg. Jeg merket at jeg hadde nok med å følge med på hva vi skulle gjøre, og ikke vurdere de andre så mye, og det så ut til at ingen andre så på meg med kritiske øyne heller. Det hele var uformelt og gøy. Det krever koordinasjon for å balansere kroppen oppå en ball. Noe jeg som nevnt ikke har. Det førte til merkelige og obskure stillinger mens jeg prøvde å følge de andre. Men jo, det var gøy. Ikke skummelt. Og jeg merker at slik gruppetrening er det helt riktige for meg. Ved å trene på egen hånd er jeg for utålmodig og vil bli fort ferdig. Her må jeg følge noen andres tempo, og det er akkurat hva jeg trenger. Jeg kommer til å gjøre det igjen, og gleder meg til neste gang hvor det sannsynligvis blir med den halve ballen.

Jeg er i gang!

Elixifisert

Elixia-damen gikk seirende ut, og jeg er nå medlem. Tiden var rett og slett inne. Jeg hadde tid denne uken, og var tom for unnskyldninger. I neste uke begynner jeg i ny jobb, og da hadde jeg hatt nok av unnskyldninger for å la være. Det hjalp også at Thomas André er medlem, flere andre venner, og en god venninne skal også melde seg inn denne uken. Ja, jeg skal følge henne, for hun er litt nervøs for treningsfolk og sånn. Det skjønner jeg godt, for det er jeg også. Det er fint at vi har hverandre.

De neste ukene skal jeg – forhåpentligvis – teste ut forskjellige typer gruppetrening. I morgen satser jeg på å prøve BOSU Styrke. Jeg håper det hjelper å skrive det høyt her, for da er kanskje terskelen høyere for å trekke seg. Enn om jeg driter meg ut? Enn om de ler av meg bak ryggen min. Som tidligere nevnt er jeg gymtraumatisert, og dette er skumle saker. Ikke nok med det; jeg kan rett og slett være litt lat. Det får bare briste eller bære.

Scratch My Itch

Det er 19. september. Gram Parsons er en av min favorittmusikere. Han døde 19. september i 1973. Gram var et geni når det gjaldt å kombinere rock og country. En pionér. Nå vil jeg fortelle hva som skjedde i dagene rundt 19. september 1973. Enkelte historier er det viktig å spre. Mens du leser kan du høre på en sang.

I flere år var Gram stadig innom nasjonalparken i Joshua Tree. Med bandkolleger, noen ganger med Keith Richards. Han dro dit for å bli høy, speide etter UFOer og i det hele tatt. Etter gjentatte besøk var han velkjent på motellet Joshua Tree Inn.
På denne siste turen dro han med sin venn Michael Martin, Michaels kjæreste Dale og en gammel venninne fra skolen; Margaret. De ankom 17. september, og allerede morgenen etter måtte Michael dra til Los Angeles for å skaffe mer marijuana. Selv om Michael i utgangspunktet var med for å passe på Gram.
I mellomtiden var Gram og jentene på flyplassen hvor han tyllet i seg Jack Daniels som om hans siste time hadde kommet (som jeg allerede har avslørt var det ikke langt unna). Tilbake i byen trakk Dale seg tilbake, for hun var i behandling for hepatitt, og kunne ikke drikke. Og det var ikke spesielt gøy å se på Grams inntak.
Gram fikk tak i heroin på byen, og toppet det hele med morfin han skaffet seg via en dopkontakt som også bodde på motellet. Noen timer senere kom en dritings Margaret til Dales rom, og fortalte at Gram hadde tatt en overdose. Etter en kjapp behandling med isbiter var Gram oppe og gikk igjen, tilsynelatende i mye bedre form.
Margaret ba Dale se etter Gram mens hun gikk ut for middag. Etter kun få minutter oppdaget hun at pusten hans ble adskillig svakere. Hun prøvde å gi ham munn til munn, og turde ikke å forlate rommet for å skaffe hjelp.
Margaret kom tilbake, og de skaffe ambulanse. De fikk ham på sykehuset, og han ble erklært død 00:30 19. september 1973.
Da Grams stefar Bob Parsons hørte nyheten ville han umiddelbart ha Gram gravlagt i Louisiana. Grunnet arveinteresser, blant annet. Grams road manager Phil Kaufman var høyst uenig i dette. Han visste at Gram ikke hadde noe tilknytning til stedet. Og ikke minst hadde han en gang lagd en pakt med Gram: «Når en av oss dør, så tar den overlevende med den andres kropp ut til Joshua Tree, tar noen drinker og brenner liket».
Etter et døgn med intenst vodkainntak bestemmer Phil seg for å innfri løftet. Phil ringer en gravferdsagent i Joshua Tree, og får høre at liket skal til LAX før det sendes videre. Han kontaktet også flyselskapet «likfraktservice», og fant ut at liket skulle ankomme den kvelden.
Phil tok med seg Michael, som også visste om pakten. De skaffet en bil, som tilfeldigvis ikke hadde registreringsskilter, men til gjengjeld mange knuste ruter. De fylte bilen med øl, og kjørte til LAX. De kom samtidig som en flatseng med Grams kiste rullet ut. Phil, full som en alke, overbeviste en flyansatt om at Grams familie hadde ombestemt seg, og ville frakte liket med et privat leid fly.
Mens Phil var inne på kontoret og signerte papirer med et tullenavn kom en politibil og blokkerte hangardøren. Phil var sikker på at planen gikk i vasken, men politimannen gjorde ingenting, bare satt der. Tilslutt viftet Phil med papirene, og ba ham flytte seg. Politimannen gjorde så, og hjalp i tillegg til med å flytte kisten inn i den uregistrerte, alkoholfylte bilen. Den også alkoholfylte Michael kom seg inn i bilen, og traff veggen på veien ut av hangaren. Politimannen kommenterte tørt «Jeg ville ikke vært i dine sko nå», før han dro.
De to liktyvene forlot flyplassen med Grams kropp, og reiste mot Joshua Tree. På veien stoppet de, og fylte en kanne med bensin. De kjørte helt til de var så fulle at de ikke klarte å kjøre mer. De tok ut sin venns kiste. Phil så billys et stykke unna, og konkluderte med at politiet var på vei. Han helte kjapt bensin på liket og tente på. De forlot det forkullede liket, og returnerte til LA.
Morgenen etter de var tilbake var avisene fulle av historien om rockestjernens kidnappede og brente lik. Det lokale politiet spekulerte i om dette kunne være en del av et rituale.
Phil visste at politet så etter de, så etter et par uker meldte de seg selv. Siden et lik ikke har noen pengemessig verdi ble de kun dømt for tyveri av kisten og idømt en mild bot på noen hundre dollar. Phil holdt i etterkant en fest for å samle inn penger til boten.