Det beste jeg vet

En helt spesiell 6-åring, vennene mine, en dag uten planer, Johnny Cash, ingen ubetalte regninger, sinnsro, tapas, klar høstluft, julaften, sol, gode samtaler, føle seg sliten etter å ha brukt kroppen, å bli spurt om å være forlover, en bok som fenger så mye at man ikke vil legge den fra seg, sushi, gledelige overraskelser, Nick Cave, fruktte i løsvekt, smågodt, å gjøre et varp når jeg er på shopping, enkel mocca med en liten dæsj sukker, en Pedro Almodovar-film, Friend Request på Facebook, en 6-åring som spør om jeg har det bra på jobben, en 6-åring som sier at han har det superfint på skolen, en middagsinvitasjon, en link til bloggen min, is, skogen våt etter regn som har vært, å holde en nyfødt, Leonard Cohen, å lære noe nytt, pizza på fredagskvelden, spille Risk, nye stilk på orkidéen, hilsen fra en gammel kollega, en boks full av gamle brev, skryt, Gram Parsons, jentekvelder, penger på konto, å kunne hjelpe noen, Coca Cola, konsertbilletter på kjøleskapet, hummus, nye sko, et rent hjem, sjokoladefondant, lønningsdag, laptop som varmer lårene, nye kommentarer i bloggen. Og alt det andre.

Livet er ikke så verst, om jeg bare husker å kjenne etter.

Hva er det beste DU vet?

Reklame

Trykkfeil

Jeg abonnerer på Henne. I dag fikk jeg en utgave som var mistenkelig lik forrige. Lene Marlin på forsiden to utgaver på rad var litt overdrevent, tenkte jeg. Og det fulgte med et brev på baksiden. Første utgave inneholdt en så alvorlig trykkfeil at de trykket hele opplaget på nytt.

Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig på hva det var som var så ille. Hadde det ikke holdt med en enkel dementi i neste nummer? Må jeg virkelig lese de to utgavene mot hverandre, ord for ord? Kunne de ikke bare sagt hva det var? Vil dette få konsekvenser for alle uvitende som leser førsteutgaven på venteværelset hos tannlegen?

Ja, jeg bare lurer.

Ny jobb

Første dag i ny jobb. Ny pult, ny almanakk, nye skriveblokker, ny telefon (jeg må huske å lære meg nummeret). Ny PC er på vei. Ny leder og nye kolleger. Og ikke minst: ny kunnskap. Jeg har fått litt opplæring i dag, og mye mer vil komme i ukene som kommer. Jeg gleder meg til å lære. Til å fordype meg.  Jeg er glad for at jeg har fått en jobb hvor jeg står for produktet, hvor jeg kommer til å få nok av utfordringer, hvor jeg aldri blir ferdig utlært og hvor jeg har et trygt firma i ryggen. Jeg er utrolig motivert, ivrig på å komme i gang, og ganske rastløs nå. Jeg gleder meg til i morgen. Måtte det vare!

Kinesis Express 1

Jeg våknet i elendig form i går. Tre-fire timer med dårlig søvn etter et heftig migreneanfall var ikke optimalt i forkant av en ny treningsøkt for en fersking. For å rekke timen jeg hadde lyst til å gå på bestod frokosten av dobbeldose kosttilskudd og et glass blåbærjuice. Også det kunne vært bedre. Men jeg kom meg avgårde. Litt tryggere enn dagen før, siden jeg nå visste litt mer av hva som ventet. Jeg hadde lest en artikkel om Kinesis Express på forhånd, men det er uansett vanskelig å se for seg hvordan det egentlig blir, spesielt når man er så utrent som det jeg er.  Akkurat som i går var dette en trygg og fin time. (Halvtime, for å være korrekt). Dette var sirkeltrening. 3 runder. Under første runde var det akkurat passe slitsomt. 2. runde ble mye tyngre, og jeg kjente virkelig på søvnmangel og tom mage. Under 3. runde tok jeg meg selv helt ut. Som planke knakk jeg på midten flere ganger, og det var ordentlig vanskelig å løfte vektene de siste gangene.

Som jeg skrev i går, så har jeg godt av å følge et program, og ikke stresse avgårde i mitt eget tempo. En slik gruppetrening kombinert med oppvarming på sykkel på forhånd passer meg bra. Jeg har lyst til å prøve flere grupper med halv ball og pilates, men jeg kommer uansett til å stikke innom denne gruppa igjen. Men først må kroppen min slutte å være så vanvittig støl.

Jeg lurer forresten på om jeg skal kjøpe meg en pilatesball og en matte for å ha hjemme, men det spørs om ikke de blir liggende like ubrukt som andre ymse treningsting. Jeg bør kanskje kjenne min begrensning, og heller ta ting litt etterhvert.

BOSU Styrke med en twist

I går var en stor dag. Jeg tok mine første nervøs skritt inn på Elixia. Dagen før hadde jeg bestemt meg for å prøve gruppetreningen BOSU Styrke. BOSU står for Both sides up, og er trening på en halv ball. Når det nærmet seg, tenkte jeg at dette var ren og skjær galskap. Hvordan kunne jeg – med all min mangel på koordinasjon og balanse – i det hele tatt vurdere å balansere på en halv ball? Utrent og svakelig. Uansett; jeg gikk inn og spurte nervøst om man kunne stille i den gruppa som helt fersk. Ikke noe problem, sa de. Man kunne bare stå på gulvet isteden for ballen om det ble for vanskelig. Det var en stund til timen skulle begynne, og jeg var overhode ikke kjent med noen av de fryktinngytende maskinene. Jeg tuslet litt forvirret rundt. Jeg fant en tom krok med et par apparater jeg kjente igjen fra en kort karriére på SATS for noen år siden. Jeg fikk trent skuldre og armer til jeg ikke klarte mer. Så over på en sykkel. Sykkel er greit. I motsetning til skumle stepmaskiner og tredemøller. Jeg syklet til timen begynte, og var overrasket over at tiden tilsynelatende gikk raskere på sykkelen der enn hjemme. Hjemme blir jeg raskere sliten og ser mer på klokken.

BOSU-dame var syk, og timens veileder hadde isteden et program med en HEL ball. Det var variert nivå på de andre som var med. Noen veldig godt trente, og noen som var litt mer som meg. Jeg merket at jeg hadde nok med å følge med på hva vi skulle gjøre, og ikke vurdere de andre så mye, og det så ut til at ingen andre så på meg med kritiske øyne heller. Det hele var uformelt og gøy. Det krever koordinasjon for å balansere kroppen oppå en ball. Noe jeg som nevnt ikke har. Det førte til merkelige og obskure stillinger mens jeg prøvde å følge de andre. Men jo, det var gøy. Ikke skummelt. Og jeg merker at slik gruppetrening er det helt riktige for meg. Ved å trene på egen hånd er jeg for utålmodig og vil bli fort ferdig. Her må jeg følge noen andres tempo, og det er akkurat hva jeg trenger. Jeg kommer til å gjøre det igjen, og gleder meg til neste gang hvor det sannsynligvis blir med den halve ballen.

Jeg er i gang!

Elixifisert

Elixia-damen gikk seirende ut, og jeg er nå medlem. Tiden var rett og slett inne. Jeg hadde tid denne uken, og var tom for unnskyldninger. I neste uke begynner jeg i ny jobb, og da hadde jeg hatt nok av unnskyldninger for å la være. Det hjalp også at Thomas André er medlem, flere andre venner, og en god venninne skal også melde seg inn denne uken. Ja, jeg skal følge henne, for hun er litt nervøs for treningsfolk og sånn. Det skjønner jeg godt, for det er jeg også. Det er fint at vi har hverandre.

De neste ukene skal jeg – forhåpentligvis – teste ut forskjellige typer gruppetrening. I morgen satser jeg på å prøve BOSU Styrke. Jeg håper det hjelper å skrive det høyt her, for da er kanskje terskelen høyere for å trekke seg. Enn om jeg driter meg ut? Enn om de ler av meg bak ryggen min. Som tidligere nevnt er jeg gymtraumatisert, og dette er skumle saker. Ikke nok med det; jeg kan rett og slett være litt lat. Det får bare briste eller bære.

Scratch My Itch

Det er 19. september. Gram Parsons er en av min favorittmusikere. Han døde 19. september i 1973. Gram var et geni når det gjaldt å kombinere rock og country. En pionér. Nå vil jeg fortelle hva som skjedde i dagene rundt 19. september 1973. Enkelte historier er det viktig å spre. Mens du leser kan du høre på en sang.

I flere år var Gram stadig innom nasjonalparken i Joshua Tree. Med bandkolleger, noen ganger med Keith Richards. Han dro dit for å bli høy, speide etter UFOer og i det hele tatt. Etter gjentatte besøk var han velkjent på motellet Joshua Tree Inn.
På denne siste turen dro han med sin venn Michael Martin, Michaels kjæreste Dale og en gammel venninne fra skolen; Margaret. De ankom 17. september, og allerede morgenen etter måtte Michael dra til Los Angeles for å skaffe mer marijuana. Selv om Michael i utgangspunktet var med for å passe på Gram.
I mellomtiden var Gram og jentene på flyplassen hvor han tyllet i seg Jack Daniels som om hans siste time hadde kommet (som jeg allerede har avslørt var det ikke langt unna). Tilbake i byen trakk Dale seg tilbake, for hun var i behandling for hepatitt, og kunne ikke drikke. Og det var ikke spesielt gøy å se på Grams inntak.
Gram fikk tak i heroin på byen, og toppet det hele med morfin han skaffet seg via en dopkontakt som også bodde på motellet. Noen timer senere kom en dritings Margaret til Dales rom, og fortalte at Gram hadde tatt en overdose. Etter en kjapp behandling med isbiter var Gram oppe og gikk igjen, tilsynelatende i mye bedre form.
Margaret ba Dale se etter Gram mens hun gikk ut for middag. Etter kun få minutter oppdaget hun at pusten hans ble adskillig svakere. Hun prøvde å gi ham munn til munn, og turde ikke å forlate rommet for å skaffe hjelp.
Margaret kom tilbake, og de skaffe ambulanse. De fikk ham på sykehuset, og han ble erklært død 00:30 19. september 1973.
Da Grams stefar Bob Parsons hørte nyheten ville han umiddelbart ha Gram gravlagt i Louisiana. Grunnet arveinteresser, blant annet. Grams road manager Phil Kaufman var høyst uenig i dette. Han visste at Gram ikke hadde noe tilknytning til stedet. Og ikke minst hadde han en gang lagd en pakt med Gram: «Når en av oss dør, så tar den overlevende med den andres kropp ut til Joshua Tree, tar noen drinker og brenner liket».
Etter et døgn med intenst vodkainntak bestemmer Phil seg for å innfri løftet. Phil ringer en gravferdsagent i Joshua Tree, og får høre at liket skal til LAX før det sendes videre. Han kontaktet også flyselskapet «likfraktservice», og fant ut at liket skulle ankomme den kvelden.
Phil tok med seg Michael, som også visste om pakten. De skaffet en bil, som tilfeldigvis ikke hadde registreringsskilter, men til gjengjeld mange knuste ruter. De fylte bilen med øl, og kjørte til LAX. De kom samtidig som en flatseng med Grams kiste rullet ut. Phil, full som en alke, overbeviste en flyansatt om at Grams familie hadde ombestemt seg, og ville frakte liket med et privat leid fly.
Mens Phil var inne på kontoret og signerte papirer med et tullenavn kom en politibil og blokkerte hangardøren. Phil var sikker på at planen gikk i vasken, men politimannen gjorde ingenting, bare satt der. Tilslutt viftet Phil med papirene, og ba ham flytte seg. Politimannen gjorde så, og hjalp i tillegg til med å flytte kisten inn i den uregistrerte, alkoholfylte bilen. Den også alkoholfylte Michael kom seg inn i bilen, og traff veggen på veien ut av hangaren. Politimannen kommenterte tørt «Jeg ville ikke vært i dine sko nå», før han dro.
De to liktyvene forlot flyplassen med Grams kropp, og reiste mot Joshua Tree. På veien stoppet de, og fylte en kanne med bensin. De kjørte helt til de var så fulle at de ikke klarte å kjøre mer. De tok ut sin venns kiste. Phil så billys et stykke unna, og konkluderte med at politiet var på vei. Han helte kjapt bensin på liket og tente på. De forlot det forkullede liket, og returnerte til LA.
Morgenen etter de var tilbake var avisene fulle av historien om rockestjernens kidnappede og brente lik. Det lokale politiet spekulerte i om dette kunne være en del av et rituale.
Phil visste at politet så etter de, så etter et par uker meldte de seg selv. Siden et lik ikke har noen pengemessig verdi ble de kun dømt for tyveri av kisten og idømt en mild bot på noen hundre dollar. Phil holdt i etterkant en fest for å samle inn penger til boten.

Girl from Ipswich

Jeg vil fortelle dere en historie fra virkeligheten. Til skrekk og advarsel. Et eksempel på hva som kan skje når man er i jugarhjørnet.

Det hendte for mange år siden i Danmark. Jeg var ganske full på en kro i Marielyst med en daværende kjæreste og noen venner.
Jeg la merke til at det var lettere å snakke engelsk med danskene, for jeg skjønte ikke dansk, og de skjønte ikke meg.
Jeg kom i snakk med noen dansker. De spurte hvor i England jeg kom fra. Jeg bodde sammen med en jente fra Ipswich akkurat da, og sa at jeg kom derifra. Jeg løy litt om hvordan stedet var, og angret på at jeg ikke hadde hørt mer på når venninnen min fortalte om stedet.
Siden jeg først var i jugarhjørnet sa jeg også at kjæresten min og kompisene skulle spille på Roskilde, og at det var derfor vi var i Danmark. Ja, de var faktisk et av trekkplasterene på festivalen.
Så kom det en fyr inn på kroa. Mine «nye venner» ropte på ham «Hey John, this girl is also from Ipswich!».

Hva faen er oddsen? Jeg ble så jævlig avslørt.

Al-qaida vs. Saueflokken

Må Al-Qaida virkelig kverulere om ALT?

*overtrøtt*

Havrekjeksrapporten

Det er viktig å dokumentere både store og små hendelser med bilder. Som for eksempel kveldens kjekshappening. Sønnen og jeg var skjønt enige om at dette var selveste havrekjeksdagen, og 6-åringen snek til seg en oppskrift fra sin farmor.

Når det står 7 ss smør (type smeltet), så vil jeg gjøre oppmerksom på at de skal tydeligvis ikke være store og toppede. Vi tok ørsmåmengder på stekebrettet, men de fløt litt utover kan vi vel si.

Jeg tok litt mer havregryn i røra for å gjøre de litt fastere. Jeg tror disse kunne blitt ganske bra om det ikke hadde vært for at vi glemte å følge med mens de stod i ovnen. Det er ikke et uklart bilde, det er bare litt røyk.

Neste ladning hadde jeg virkelig de beste intensjoner med, men det hadde seg slik at min mor ringte og ville snakke med meg om en sydentur sånn i hyrten og styrten og ja… Det gikk for langt.

Nå var det ikke mye røre igjen, men til gjengjeld voktet vi disse med argusøyne. Resultatet? Litt smørrete i smaken, men sprø og fine. Jeg lurer på hva vi skal lage neste helg.

God helg, alle sammen!

Et lydløst hyl

Inni meg bor det et lydløst hyl. En sult etter noe jeg ikke vet hva er. Ikke etter noe søtt, salt eller syrlig. Ikke etter rusmidler. Ikke en lengsel etter en ny mann eller hemningsløst begjær.

Ingen drikke kan slukke tørsten og ingen røyk kan dempe dette suget.

Jeg vet ikke hva det er. Kan det være et behov for åndelig påfyll? Nye utfordringer, ny kunnskap. Jeg søker mening. Følelsen av å føle meg viktig også utenfor hjemmets fire vegger. Lære noe nytt. Kan det være at akkurat det jeg behøver er å være på jobb hver dag, føle at jeg gjør et ærlig stykke arbeid? Kan det være at dagdriveri ikke ligger for meg?

Nå nærmer det seg en ny tilværelse med ny jobb, og godt er det.

Spermine

Jeg kom over annonse for dette produktet på nett. Jovisst har jeg hørt tidligere at sperm skal være bra for huden, men er det bare jeg som ikke finner dette produktnavnet særlig delikat?

Hva blir det neste? Antirynkekremen Smegma?

Jeg bare spør.

Hvor var Thomas André?

I forkant av stortingsvalget i 2005 fikk vi opplæring i stemming av Thomas André. Tidligere hadde vi sett ham prøve å sette sammen et hyggelig bokollektiv, gjøre standup, bli muslim osv. Og nå skulle han altså vise oss hvordan man går til valgurnen.

Denne bloggposten er en fin anledning til å nevne at min samboer ikke bare heter Thomas, men faktisk Thomas André. På valgdagen i 2005 gikk vi sammen til Marienlyst skole for å stemme. I valgkortkøen overhørte vi mannen foran spørre avkrysserene om han hadde gjort det riktig. Avkrysserdama (det finnes kanskje et annet navn på de) sa spøkefullt «Hahaha! Har du ikke sett på Thomas André?». Hun, og flere rundt henne, meg selv inkludert lo enda høyere og hjertligere da hun fikk valgkortet til min kjære. «Næææh! Her har vi jo valgets egen Thomas André!», sa hun veldig, veldig høyt. Det var en høydare. (Det er mulig man må ha vært der, men jeg lover dere at det var veldig festlig.).

Jeg savnet Thomas André litt i år. Min egen Thomas André synes nok at det er greit om han går i glemmeboken, men det vil jeg ikke skal skje.

Jeg velger å tro

Jeg velger å tro at man ikke må være en solariumsbrun fyr med gelésleik for å klare seg som selger. At det holder at man står for produktet, og synes at det er noe alle burde ha. For det gjør jeg.

Jeg velger å tro at man ikke må være slesk og ufordragelig og aldrialdrialdri ta et nei for et nei. Jeg skjønner at en viss pågåendehet er høyst nødvendig, men jeg håper også at man kommer langt med et vennlig og forhåpentligvis tillitsvekkende vesen. 

Jeg velger å tro at det er plass til meg i en sånn bransje, og at jeg har noe å gjøre der. Jeg fikk tilbudet i dag, og lover å gjøre mitt aller beste.

Jinxet av Avil

«Det var rart  å skrive med ditt tastatur», sa Avil. Hun har en lik laptop selv, og sa at det var tydelig at jeg ikke hadde sølt like mye på den som det hun hadde på sin. Få timer senere er tydelig noe galt med S-tasten og mellomrom. Jeg må trykke skikkelig hardt. Helt uforklarlig.

Kan man saksøke noen etter å ha blitt jinxet?

Stakkars Marianne Aulie

Marianne Aulie blir med på TV3-programmet Sangstjerner. Og lar være å komme til direktesending nr. 2, uten å gi beskjed til TV3.

– Jeg er ikke med for å drite meg ut. Jeg tar det veldig seriøst, sier Aulie i dagens utgave av Dagbladet.

Hun ble overrasket over at det ikke var en talentkonkuransse, men et freakshow. En talentkonkurranse? Virkelig? Hun skulle delta i et TV-program med en broket gruppe kjendiser og halvkjendiser. Som folk flest synger de surt og det er alltid moro å le av folk som synger surt. Synes jeg, da. Man skulle tro at når man stiller opp på noe slik så har man nok humor og selvironi til å takle munter kritikk. Dersom disse deltagerene virkelig hadde et sangtalent i utgangspunktet, så hadde de kanskje bevist det tidligere? Her hadde hun jo mulighet til å faktisk bli bedre over tid, og se stadig progresjon. Litt mindre selvhøytidlighet hadde ikke skadet for trutmunnberta.

PS: Når jeg skulle finne bildet av henne kom jeg over det famøse bildet av rumpa. Hva var alt oppstyret?

Nye Holmenkollen Fyr

Jeg har nettopp sett bilder av det nye Holmenkoll-anlegget.

Det kan godt hende at det blir fint på ordentlig, men på bildene ser det ærlig talt ikke spesielt pent ut. Holder det ikke at vi har fått et skikkelig stygt operahus?

Disclaimer: Jeg forbeholder meg retten til å si «det ble jo ikke sååå ille…» når anlegget står ferdig.

Linda på markedet

I morgen venter nok et jobbintervju. Og sannsynligvis to til denne uken.

Av og til kan det være en utfordring. Å by på det beste av seg selv mens man er så ærlig og oppriktig som man er i stand til. Og jeg liker denne typen utfordring. Prøve å vise en balanse mellom folkelig og profesjonell. Håpe at de sosiale antenne er lange nok, ikke overselge seg selv (det kunne jo hende at man skulle komme til å måtte leve opp til sine egne ord), være presentabel og beleven.

Tidligere var jeg muligens mest opptatt av å vise et godt bilde av meg selv, meg jeg har også blitt mer bevisst på at dette også er min mulighet til å bli mer kjent med bedriften. Til å prøve å danne meg et inntrykk av arbeidsmiljøet, hvordan dagene vil se ut, og ikke minst om dette er en stilling jeg kan se for meg at jeg vil trives lenge i.

Prosessen er rett og slett spennende! Men det hadde ikke gjort noe om drømmejobben kom seilende snart.

 

Kaste – kaste ikke

Jeg har fått ånden over meg. Akkurat det er kanskje en smule overdrevet, men jeg vil påstå at jeg har fått ånden over meg til å få ånden over meg i morgen. Jeg klør i fingrene etter å kaste alskens skrot her jeg ligger på sofaen. Det er skrot hele veien fra kjeller til loft. Når man har drasset med seg det samme skrotet flere flyttelass uten å bruke det. Bare lagre det. Da kan man vel like gjerne kaste det? Når man i flere år har tenkt «den kan jo komme til nytte en gang», men aldri gjør det. Da kan man like gjerne kvitte seg med det? Et plagg som kanskje muligens kan komme til å passe fint til et eventuelt nytt plagg… Det fortjener å komme til Fretex, sant? Jeg har gitt meg selv et par-tre uker på prosjekt kast-og-rydd. Og belønningen? Vi skal leie inn noen til å ta en storrengjøring her. Vaske på alle de glemte stedene, og ta alle vinduene som har blitt forsømt en god stund nå. Jeg ser allerede at vaskepersonen kommer på en fredag. En fredag hvor jeg har kommet meg ut i jobb igjen. (Jeg har kanskje ikke nevnt at jeg atter er frivillig arbeidsløs, og på jakt etter drømmejobben?). Komme hjem fra jobb til et ryddig, rent og skrotfritt hjem. Jeg ser det for meg og krøller tærne i fryd bare ved tanken.

Vi får se hva morgendagen bringer av arbeidslyst med gammelt skrot.