Syk som en mann

Det skjer noe med meg når jeg får feber. Jeg reduseres til et skjelvende vrak uten evne til å ta meg nevneverdig sammen.
Det kom kastet på meg i går. Fin frem til middag, plutselig verkende ledd og muskler, kaldsvette og dundrende hodepine. Kvalm og uggen. Og herrejemini så stakkarslig jeg blir! Natten ble gjennomført med tilhørende feberfantasier, hvor jeg fant sjansen for å stryke med som særdeles tungtveiende. Jeg greide å karre meg opp for å bringe poden til skolen. Vel hjemme igjen var det av med ubehagelig jeans, og resten av dagen har vært tilbragt i sort ullstrømpebukse og hvit fleecehettegenser. Det er visst en lov som sier at jeg må se ut som en håpløs dass dersom jeg er skral. Og her ligger jeg på sofaen. Her har jeg ligget siden i dag tidlig. Vel vitende om at hverdagen foregår utenfor dette huset som om ingenting har skjedd. Akkurat nå føles det som om jeg sannsynligvis aldri blir frisk. Jeg er svett på ryggen, og har vondt i hele kroppen. Dårlig ånde og rødmusset ansikt. Bad hair day på toppen av det hele.
Også er ikke mamma her med blomkålsuppe og Cola.

Akk.

Reklame

Hun trengte hjelp

En gang fortalte hun meg alt om hva hun hadde opplevd. Uredd og uten å vike berettet hun hvordan det var og hva som skjedde. Vi satt under samme pledd, drakk glovarm te, og hun fortalte alt. Hun fortalte alt om da hun en gang la seg flat og lot andre ta vare på henne i flere uker. Hun fortalte om hvordan dagene hadde faste rammer, hvordan hun lydig kom seg opp av sengen hver morgen, fikk sin medisin, spiste frokost i matsalen, satt rundt et bord med penn og papir, fikk ny kunnskap, innsikt. Hun kunne fremdeles huske lyden av trekkspilldøren til matsalen da det var klart for middag. Hun husket sengen sin. Varmen da hun leste i en bok i solveggen. Roen i kroppen da hun før leggetid nok en gang hadde fått medisiner. Tryggheten ved å vite at her var ingen fristelser, her var alt rolig. Ansiktene og stemmene. Hun husket en dame som på klingende svorsk sa: «Glem inte å si: Jag går inte i sönder!». Jeg så noe sårt da hun fortalte at hun hadde glemt lukten av såpen på toalettene, fargen på veggene, lyden av den tunge døren i gangen.

Jeg synes det hørtes godt ut. Å bli tatt vare på litt. Ikke behøve å tenke på alle krav og forventninger der ute. Både de man skaper selv, og de fra andre. Bare få lov til å være, og gi seg selv tillatelse til å ta hensyn til seg selv.

Jeg vet at det er greit at jeg skriver dette. Hun går ikke lenger i stykker.

Forming og sånn

Jeg trodde jeg kjente lukten av einer i dag. Og da – med en overraskende kraft – merket jeg at jeg savnet formingstimene på skolen. Sløyden og tekstil. Å bruke svipennen. Det var det morsomste. Lage alle mulige skilt, bilder, tegneserier med svipenn på finérplate. Gosj, så lei mine foreldre må ha blitt av svipennbilder. Og å pusse med sandpapir. En einerbit med denne lukten. Først med grovt papir, så med finere og finere helt til trebiten var blankpolert. En trebit helt uten andre egenskaper enn at den var glatt som bare det. Lage enkle dusker i gilde farger på tekstilen. Sitte i en krok med makramé. Fingerhekle. Sy sammen stoffbiter i 80-tallsfarger til krøllete duker. Dersom ting var vanskelige; for eksempel å strikke et pannebånd, mistet jeg lysten. Men i dag savnet jeg disse enkle tingene som ikke krevde spesielle ferdigheter annet enn å like å sitte rolig og pusle. I snekkerverkstedet til morfar kunne jeg tegne omrisset av en båt, han skar den ut med den store stikksagen, og jeg slo inn en spiker som mast. Det var det. Så enkelt. Og tegning og maling. Jeg kunne sitte så lenge med det. Også keramikktimene, da. Skjeve vaser, stygge askebegre (jeg vedder penger på at barna ikke lager askebegre på keramikken lenger), skulpturer og kuer. Jeg lagde en fin ku til Tina en gang. Og Tina lagde en fin keramikkting til meg. Jeg fant den i en lykkeboks her om dagen. En boks med brev og bilder fra venninner. Og altså denne keramikksaken fra Tina. Armen har falt av, men den er egentlig like fin.

Dersom man kan ta opp formingstimer på grunnskolenivå på Blindern, så melder jeg meg sporenstreks. 

Selvinnsikt

Jeg tror jo at jeg har det. Jeg gjør meg opp tanker om meg og mine handlinger. En viss selvinnsikt, i det minste. Noen ganger har jeg til og med tenkt at livet ville vært enklere om jeg ikke hadde fullt så mye selvinnsikt, men bare drev avgårde uten å reflektere så mye. Men så tenker jeg «finnes de som innser at de IKKE har det?». Jeg har til gode å se noen med manglende selvinnsikt, som plutselig ser at de egentlig ikke har det. Jeg ser de som lever livet i all sin enkelhet, og ikke vet at de er gjenstand for andres lattermildhet. Jeg ser faktisk ganske mange av de. Hva om jeg egentlig lever i en egen boble uten evne til å se hva som EGENTLIG er mine karakterbrister? Hva om mine karakterbrister er noe helt annet enn de jeg tror? Hva om jeg aldri kommer til å nærme meg en realitet? 

Dette var en veldig trøblete tanke, og jeg håper den går over snart.

En allsidig blogg

Bloggen blir stadig funnet. Her er et utvalg fra den siste tidens søkeord og -uttrykk:

steder man kan finne seg et raskt knull
hjelp ved bønn
liker ikke meg selv
livredd de store dyrene
masturbere i dusjen
røyke lucky strike
oslo massasje naken
cola fyllesyk
onanere mens han sover
en gammel kvinne går forbi
hva virker vanndrivende
tegninger til filmen spirit hingsten fra
Hvordan onanere
Elixia vs. Sats
han onanerte på jobb

I tillegg er det som vanlig mye Mazda 626, Marianne Aulie, pupper og Elixia.

Jeg benytter anledningen til å sende en hilsen til min mor dersom hun tilfeldigvis skulle lese her:
Dersom du leser dette, mamma, så vil jeg presisere at dette er ikke – jeg gjentar IKKE – representativt for min blogg og min hverdag.

God helg.

Aulie truer

Marianne Aulie er atter på krigsstien. Denne gangen er hun i harnisk etter at Petres radiotryne Mina Hadjian har fått sparken, og kommer følgende:

– Det er lov å snu, og det må P3-ledelsen gjøre i dette tilfellet. Jeg forlanger at de gir Mina jobben tilbake, sier Aulie til VG Nett.

Jeg er spent på hvilke konsekvenser det blir for Petre om de ikke etterkommer Aulies ord.

Akkjasann.

Observasjoner i Bogstadveien

CC Cowboys sang svært dekkende om Damene i Domus.

Legger ansiktet i farger, både rosa og litt blått
På korketøffler i svingstol, da vet du hva du får
Stirrer ut i løse lufta, er det lavtrykk eller sol 
Stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike
Mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting

Så heng med og se på damene i Domus, som vil at noe snart skal skje
Som venter på sin sjanse, heng med

Hva tenker du om morran, Birgitte Bardot
Tar du sjansen om den byr seg, for dager blir til år
Legger på en ekstra farge, henger fingra opp til tørk
Stå, ligge, sove, spise, knulle og skrike
Mens du kanskje drømmer deg bort, prøv å lat som ingenting

Så heng med og se på damene i Domus, som vil at noe snart skal skje
Som venter på sin sjanse, heng med

Her om dagen var jeg innom Zara, og ble forbløffet over hvor raskt jeg var i stand til å knekke kleskoden. Alle var kledt i sort, så den var opplagt. I tillegg kunne jeg observere, etter å ha trodd at jeg så samme Zara-dama fire forskjellige steder i butikken samtidig, at følgende også så ut til å være felles blant de ansatte:

• Veldig tupert hår. (Ja, jeg er egentlig klar over at det er veldig vanlig for småpikene nå om dagen).
• Et unaturlig tykt lag med brunkrem, i en ganske feil nyanse (sikkert ikke så tydelig i skumring ute på gaten, veldig voldsomt i det grelle lyset inne i butikken).
• Mascara så klumpete at det grenset til det obskure. (Kan skje den beste, og sikkert veldig ofte meg også, men alle på en dag, gitt!).
• Et trist, litt måpende drag, over ansiktet. (Kan også skje den beste).

Etter å ha tuslet rundt i Bogstadveien etter dette besøke kunne jeg slå fast at Zara nok med hell kan headhunte noen både fra Gina Tricot og Bik Bok om de vil bevare stilen. Også ute på gaten var det nok av de. Det myldret faktisk.

Jenter nå til dags, altså.

Død fugl i bur

Jeg har fuglefobi. Også har vi en gul fugl (her er det kanskje mer riktig å si «hadde»). Det går vanligvis greit å ha den fuglen, fordi han er i bur hele tiden og Thomas gjør alt som trengs å gjøres.
Thomas er bortreist denne uka. Datteren hans var innom og ga fuglen vann i går.

Nå sitter ikke fuglen på pinnen sin. Jeg tør ikke å se ned i bunnen av buret.
Én ting er at jeg ikke liker fugler, men er det noe jeg har enda mer av, så er det likfobi. Spiller ingen rolle om det er gullfisk eller hvasomhelst. Lik er lik.

Jeg har en død fugl i bur, tror jeg. Jeg tør ikke være mer på kjøkkenet. Veldig upraktisk. Og veldig ekkelt.

Her er Phillip For Alltid mens han levde. Nå er visst ikke Phillip For Alltid mer. Skulle ønske han hadde funnet et mer beleilig tidspunkt å stryke med på.

 

Ekstraservice?

På søndag hadde poden og jeg lyst på hveteboller da vi fylte bensin. Vi ville faktisk slå på stortromma og ha to hver. Følgende samtale utspant seg på vår lokale YX.

Linda: Vi vil gjerne ha fire rosinboller.
YX-mann: Beklager. Tomt nå.
Linda: Men de som står i ovnen der, når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, de har jeg akkurat satt inn.
Linda: Ja, men når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, det er nok ikke før om tre minutter.
Linda: Jeg tror faktisk at vi orker å vente.

Hummdidumm.

Bollene er ikke lenger i ovnen.

Linda: Ja, da vil vi ha fire rosinboller.
YX-mann: Sorry ass. Vi selger bare tre.
Linda: Øh. Ja. Kan jeg få seks, da?
YX-mann: Nei, vi selger de bare som en eller tre.
Linda: Jaha? Da kan jeg vel få fire?
YX-mann: ???
Linda: Tre pluss en, for eksempel.
YX-mann roper til kollega: Du? Du må pakke en pose med tre boller og en pose med en bolle. Hu her skal ha FIRE!

Forvirringen var rett og slett total.

Når jeg først er inne på bensinstasjoner; bensinlokket hadde frosset fast på vinteren. Der inne blant pølser og boller og vafler spurte jeg Shell-mannen om jeg kunne låne en skrutrekker eller noe for å pelle det opp. Beklager, men det hadde de ikke. Han kunne dessverre ikke hjelpe, men jeg kunne jo kanskje høre på en annen stasjon eller noe.

Bensinstasjoner nå til dags, altså.

7 ting jeg liker ved meg selv

Jeg er tagget av Mona. Mona begår smiger, og skriver at jeg kommer til å ta utfordringen fordi jeg er så snill. Og selvfølgelig gjør jeg det da.

Skalvise…

1. Jeg liker at jeg har blitt mer tro mot meg selv. Jeg har de siste årene blitt bedre kjent med mine egne grenser, og handler ikke like ofte på tvers av de. Jeg har blitt flinkere til å kjenne på magefølelsen, og å følge de med det resultat at jeg sjeldnere angrer på valgene jeg tar. Jeg har fremdeles et stykke igjen å gå, men jeg har altså blitt mye bedre.

2. Jeg liker at jeg har selvironi. Jeg har nok av svakheter, og er fullt ut i stand til å le av de. Det måtte være seg latskap, egoisme, trass og alskens.

3. Jeg liker at jeg lærer raskt, dersom det er noe jeg har nytte av og det er noe som interesserer meg.

4. Jeg liker at jeg kan bestemme meg for å ha det bra. Noen dager tar jeg bestemmelsen, andre dager går det for fort i svingene om morgenen. Men om jeg tar den avgjørelsen, så greier jeg å ha det bra igjennom dagen selv om bilen skulle ta kvelden, Thomas er litt dust, strømregningen er alt for stor, jeg glemte noe viktig i butikken og hva det måtte være. Jeg tåler motstand gjennom dagen om jeg bare har bestemt meg for å ha det bra.

5. Jeg liker at jeg er innmari god på eggerøre og pizza. Rett og slett.

6. Jeg liker at jeg er rasjonell og avbalansert. Jeg overdramatiserer ikke, og krisemaksimerer ikke så ofte. Jeg kan selvfølgelig la meg engasjere, og bli såret og skuffet og trist og sinna og alt, men jeg har uansett et ganske så rolig gemytt, og greier som oftest å holde hodet kaldt dersom noen ber om hjelp eller om det er jobbutfordringer som må løses.

7. Jeg liker at jeg har kommet meg inn i en jobb som jeg synes er kjempespennende, og at jeg ikke blir skremt av at den kommer til å kreve mye innsats fra meg.

For enkelhets skyld kan alle i bloggrollen min anse seg selv som tagget. What the heck, du kan anse deg selv som det selv om du ikke står i bloggrollen min også.