Hun trengte hjelp

En gang fortalte hun meg alt om hva hun hadde opplevd. Uredd og uten å vike berettet hun hvordan det var og hva som skjedde. Vi satt under samme pledd, drakk glovarm te, og hun fortalte alt. Hun fortalte alt om da hun en gang la seg flat og lot andre ta vare på henne i flere uker. Hun fortalte om hvordan dagene hadde faste rammer, hvordan hun lydig kom seg opp av sengen hver morgen, fikk sin medisin, spiste frokost i matsalen, satt rundt et bord med penn og papir, fikk ny kunnskap, innsikt. Hun kunne fremdeles huske lyden av trekkspilldøren til matsalen da det var klart for middag. Hun husket sengen sin. Varmen da hun leste i en bok i solveggen. Roen i kroppen da hun før leggetid nok en gang hadde fått medisiner. Tryggheten ved å vite at her var ingen fristelser, her var alt rolig. Ansiktene og stemmene. Hun husket en dame som på klingende svorsk sa: «Glem inte å si: Jag går inte i sönder!». Jeg så noe sårt da hun fortalte at hun hadde glemt lukten av såpen på toalettene, fargen på veggene, lyden av den tunge døren i gangen.

Jeg synes det hørtes godt ut. Å bli tatt vare på litt. Ikke behøve å tenke på alle krav og forventninger der ute. Både de man skaper selv, og de fra andre. Bare få lov til å være, og gi seg selv tillatelse til å ta hensyn til seg selv.

Jeg vet at det er greit at jeg skriver dette. Hun går ikke lenger i stykker.

8 kommentar

  1. Vakkert… :o)

  2. Det er litt sprøtt, for jeg tenker «modig». Det skal noe til å klare å legge seg flat sånn…wow
    Hils modig-damen gjerne!

  3. Det høres litt fint ut. Og det er fint det finnes sånne steder når man trenger det. Om ikke annet enn for å få den pausen man trenger.

  4. Jeg synes det hørtes godt ut. Å bli tatt vare på litt. Ikke behøve å tenke på alle krav og forventninger der ute. Både de man skaper selv, og de fra andre. Bare få lov til å være, og gi seg selv tillatelse til å ta hensyn til seg selv.

    Det var så bra sagt at jeg bare måtte gjenta det. Fordi det egentlig var det jeg ville ha sagt selv, men ikke klarte å formulere like bra som deg.

  5. Åh. Det var noe å kjenne seg igjen i. Så fint at du skriver dette. Mmm, så glad og varm jeg ble. Tusen takk.

  6. Veldig fint innlegg.
    Jeg tror det krever mye guts å si «jeg trenger hjelp» i dag, blant alle de sterke, «perfekte» menneskene.

  7. Det er livsviktig å si «Hjelp meg»» av og til, men også Beklager, det mestret jeg ikke», eller «Dette blir for mye for meg akkurat nå – kan vi sees i neste uke i steden».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: