Et besøk ute i periferien

I dag var jeg på et kundebesøk i et av Oslos drabantbyer. Et område som ikke akkurat er kjent for sitt gode navn og rykte. Jeg dro av gårde med friskt mot og et åpent sinn. Kundebesøket skulle foregå på arbeidsplassen hos kunden. Bydelshuset. Da jeg nærmet meg forstod jeg raskt at kartet mitt ikke helt holdt mål, og jeg spurte en dame om veien til bydelshuset. «Beklager, jeg vet ikke om noe bydelshus», sa hun. «Neivel», sa jeg. «Hva med sosialkontoret», spurte jeg så, for det hadde kunden nevnt at hun jobbet på. «Javisst, det er rundt den svingen og heisen opp i fjerde».  Jaha. Jeg kjørte rundt svingen og parkerte. Også her ble jeg rådvill. Så mange hus, så mange innganger, ingen skilt til bydelshuset. En rekke drosjer stod linet opp på gaten, så jeg spurte nok en gang om hjelp. Drosjesjåfør: «Bydelshus? Nei, det har jeg ikke hørt om. Men du har trygdekontoret og sosialkontoret der borte om du følger den veien der.». Da jeg ruslet bortover gangveien hadde jeg kapitulert, og spurte henslengt en mann: «Sosialkontoret hen, da?». «Inn der!», pekte han sløvt og luntet videre.

Akk. Jeg kjemper hardt for å ikke være fordomsfull. Vilikke vilikke vilikke være fordomsfull.

Men ellers var det veldig fint der, altså.

Advertisements

Som julaften på kjærringa

Det er november. Det regner. Det kommer til å være kaldt i natt. Jeg har time til omlegging av dekk på torsdag. Jeg har et kundemøte på andre siden av byen i morgen tidlig. Jeg har aldri forsøkt å skifte dekk, jeg. Og jeg tror alle som kjenner meg ler høyt og støyende dersom de prøver å se for seg meg med jekk (ja, for man bruker jekk, sant?) og annet dekkskiftutstyr. Hvert år blir jeg, som den gode nordmann jeg er, overrumplet av glatte veier og slitte sommerdekk. Og jeg har en vag forutanelse om at nettopp det kommer til å skje i morgen tidlig også.

Den samme manglende evnen til å være forutseende ga seg også til kjenne i helgen. Det var middagsgjester planlagt god tid i forveien. Og først i aller sisten liten er jeg i stand til å rydde, shoppe og lage maten. Jeg kommer jo alltid i mål på et vis med noen nødløsninger her og der, men det hadde ikke skadet og vært bittelitt mer a jour.

Ei heller kan jeg planlegge morgendagens antrekk eller smøre matpakker før jeg legger meg. Nei, for det kan utsettes, fortenk.

Og så har vi julaften. Man skulle tro at en såpass fastspikret dag kan planlegges. Men nei. Hvert år banner jeg innbitt et sted rundt den 19. desember. Da har jeg fremdeles igjen å kjøpe de fleste julegaver, samt bursdagspresang til min far som fyller år 22. desember. Og hvert år sverger jeg like innbitt på at neste år skal jeg faenmeg starte med julegaver en gang tidlig i oktober, og være i mål i november. For å unngå panikkshopping. Jeg ser for meg nå at det vil være idyllisk, ja nesten avslappende å ta julehandelen på Ski Storsenter om noen uker. Julepyntet senter og nisser og glade barn og alt. Også graver jeg litt overfladisk i hukommelsen og husker at det er så fjernt fra idyllisk og avslappende som det kan få blitt. Jeg oppmuntrer herved alle til å legge igjen lenker til julegavetips og nettbutikker i kommentarfeltet. Og samtidig deler jeg min favorittbutikk med dere: Pur Norsk. En aldri så liten perle i Thereses gate.

På jobb MÅ jeg planlegge. Der leverer jeg ukeplan og vet hva jeg skal gjøre når store deler av tiden. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om jeg fikk herje på egen hånd uten mål og mening hele tiden.