Et besøk ute i periferien

I dag var jeg på et kundebesøk i et av Oslos drabantbyer. Et område som ikke akkurat er kjent for sitt gode navn og rykte. Jeg dro av gårde med friskt mot og et åpent sinn. Kundebesøket skulle foregå på arbeidsplassen hos kunden. Bydelshuset. Da jeg nærmet meg forstod jeg raskt at kartet mitt ikke helt holdt mål, og jeg spurte en dame om veien til bydelshuset. «Beklager, jeg vet ikke om noe bydelshus», sa hun. «Neivel», sa jeg. «Hva med sosialkontoret», spurte jeg så, for det hadde kunden nevnt at hun jobbet på. «Javisst, det er rundt den svingen og heisen opp i fjerde».  Jaha. Jeg kjørte rundt svingen og parkerte. Også her ble jeg rådvill. Så mange hus, så mange innganger, ingen skilt til bydelshuset. En rekke drosjer stod linet opp på gaten, så jeg spurte nok en gang om hjelp. Drosjesjåfør: «Bydelshus? Nei, det har jeg ikke hørt om. Men du har trygdekontoret og sosialkontoret der borte om du følger den veien der.». Da jeg ruslet bortover gangveien hadde jeg kapitulert, og spurte henslengt en mann: «Sosialkontoret hen, da?». «Inn der!», pekte han sløvt og luntet videre.

Akk. Jeg kjemper hardt for å ikke være fordomsfull. Vilikke vilikke vilikke være fordomsfull.

Men ellers var det veldig fint der, altså.

Advertisements

Hun trengte hjelp

En gang fortalte hun meg alt om hva hun hadde opplevd. Uredd og uten å vike berettet hun hvordan det var og hva som skjedde. Vi satt under samme pledd, drakk glovarm te, og hun fortalte alt. Hun fortalte alt om da hun en gang la seg flat og lot andre ta vare på henne i flere uker. Hun fortalte om hvordan dagene hadde faste rammer, hvordan hun lydig kom seg opp av sengen hver morgen, fikk sin medisin, spiste frokost i matsalen, satt rundt et bord med penn og papir, fikk ny kunnskap, innsikt. Hun kunne fremdeles huske lyden av trekkspilldøren til matsalen da det var klart for middag. Hun husket sengen sin. Varmen da hun leste i en bok i solveggen. Roen i kroppen da hun før leggetid nok en gang hadde fått medisiner. Tryggheten ved å vite at her var ingen fristelser, her var alt rolig. Ansiktene og stemmene. Hun husket en dame som på klingende svorsk sa: «Glem inte å si: Jag går inte i sönder!». Jeg så noe sårt da hun fortalte at hun hadde glemt lukten av såpen på toalettene, fargen på veggene, lyden av den tunge døren i gangen.

Jeg synes det hørtes godt ut. Å bli tatt vare på litt. Ikke behøve å tenke på alle krav og forventninger der ute. Både de man skaper selv, og de fra andre. Bare få lov til å være, og gi seg selv tillatelse til å ta hensyn til seg selv.

Jeg vet at det er greit at jeg skriver dette. Hun går ikke lenger i stykker.

Ekstraservice?

På søndag hadde poden og jeg lyst på hveteboller da vi fylte bensin. Vi ville faktisk slå på stortromma og ha to hver. Følgende samtale utspant seg på vår lokale YX.

Linda: Vi vil gjerne ha fire rosinboller.
YX-mann: Beklager. Tomt nå.
Linda: Men de som står i ovnen der, når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, de har jeg akkurat satt inn.
Linda: Ja, men når er de ferdige, da?
YX-mann: Nei, det er nok ikke før om tre minutter.
Linda: Jeg tror faktisk at vi orker å vente.

Hummdidumm.

Bollene er ikke lenger i ovnen.

Linda: Ja, da vil vi ha fire rosinboller.
YX-mann: Sorry ass. Vi selger bare tre.
Linda: Øh. Ja. Kan jeg få seks, da?
YX-mann: Nei, vi selger de bare som en eller tre.
Linda: Jaha? Da kan jeg vel få fire?
YX-mann: ???
Linda: Tre pluss en, for eksempel.
YX-mann roper til kollega: Du? Du må pakke en pose med tre boller og en pose med en bolle. Hu her skal ha FIRE!

Forvirringen var rett og slett total.

Når jeg først er inne på bensinstasjoner; bensinlokket hadde frosset fast på vinteren. Der inne blant pølser og boller og vafler spurte jeg Shell-mannen om jeg kunne låne en skrutrekker eller noe for å pelle det opp. Beklager, men det hadde de ikke. Han kunne dessverre ikke hjelpe, men jeg kunne jo kanskje høre på en annen stasjon eller noe.

Bensinstasjoner nå til dags, altså.

bolle.jpg

Girl from Ipswich

Jeg vil fortelle dere en historie fra virkeligheten. Til skrekk og advarsel. Et eksempel på hva som kan skje når man er i jugarhjørnet.

Det hendte for mange år siden i Danmark. Jeg var ganske full på en kro i Marielyst med en daværende kjæreste og noen venner.
Jeg la merke til at det var lettere å snakke engelsk med danskene, for jeg skjønte ikke dansk, og de skjønte ikke meg.
Jeg kom i snakk med noen dansker. De spurte hvor i England jeg kom fra. Jeg bodde sammen med en jente fra Ipswich akkurat da, og sa at jeg kom derifra. Jeg løy litt om hvordan stedet var, og angret på at jeg ikke hadde hørt mer på når venninnen min fortalte om stedet.
Siden jeg først var i jugarhjørnet sa jeg også at kjæresten min og kompisene skulle spille på Roskilde, og at det var derfor vi var i Danmark. Ja, de var faktisk et av trekkplasterene på festivalen.
Så kom det en fyr inn på kroa. Mine «nye venner» ropte på ham «Hey John, this girl is also from Ipswich!».

Hva faen er oddsen? Jeg ble så jævlig avslørt.

Bjuuutiful

Jeg hadde akkurat gått ut av et forhold. Menn skulle jeg klare meg fint uten, for de var jo hunder hele hurven. Heretter skulle jeg nyte livet som singel og komme i kontakt med meg sjæl. Jeg startet selvransakelsen med å reise til Spania. I en liten bar ble jeg så smått kjent med en bartender. Med min forutintatte holdning til primitive menn var jeg svært vaktsom, men etter flere kvelder hvor denne bartenderen ikke hadde prøvd seg på meg begynte jeg å slappe av i hans selskap. Helt til han sa de fatale ordene:

«You know, Linda means bjuuutiful in spanish.».

Det var alt som skulle til. Uten videre research ga jeg mannen det glatte lag. Bedyret at han hadde kommet med den klebrige uttalelsen uansett om jeg hadde hett Helene eller Mari eller hvasomhelst. En sånn forslitt linje måtte han dra lengre ut på landet med. Han prøvde nok å forsvare seg, men i mine øyne var han redusert til uvøren mannsjåvinist som kunne ha det så bra. Og takk for meg. Det var det vennskapet og jeg forlot landet like etter.

Unnskyld, Jose.

linda.jpg

Utagerende sang

Versjonen av One hvor Mary J. Blige er med hadde nettopp kommet, og jeg likte den veldig godt. Noen mener det er blasfemi, jeg mener forandring fryder innimellom. Originalen blir ikke mindre fin av den grunn. Uansett. Jeg var i Barteland, og kjørte inn mot sentrum. Fra Leangen gikk trafikken tregt. Ovennevnte låt kom på radioen, og jeg sang med. Alene som jeg var i bilen benyttet jeg sjansen til å ta den helt ut. Jeg inntok Marys stemme med hele meg. Gestikulering. Hoderisting. Desperate ansiktsutrykk og frustrerte slag i rattet. Ja, jeg levde meg inn i det. Da jeg ble stående på rødt lys ble jeg brått oppmerksom på at føreren i bilen foran kikket nærmest bestyrtet på meg i speilet. Ja, hun glante, rett og slett. Jeg stanset forestillingen relativt raskt. Jeg lå bak henne et stykke til. La merke til at hun hadde en mørk, ganske ny folkevogn, og at registreringsskiltet var kvadratformet, med mine initialer og nesten min fødselsdato.

Et par timer  senere kjørte jeg ut av byen igjen.  One kom på radioen igjen, og teflonhjernen min hadde allerede glemt hendelsene fra tidligere på dagen. Jeg lot meg rett og slett rive med igjen. Ved Rosendal stoppet jeg på rødt. La merke til registreringsskiltet på bilen foran. Merkelig så kjent det var. Bilen også. For ikke å snakke om det forskrekkede uttrykket på damen. Nå enda mer stirrende. Hva er oddsen? Tilfeldigheten ville det til at jeg måtte følge etter henne i flere avkjøringer. Da en bil kom i mellom oss i en rundkjøring gasset hun på og forsvant ute av syne.

Stakkars dame. Forfulgt av en syngende stalker.

01.jpg

Shower-power!

Det hendte i de dager vi bodde i Thereses gate.

En søndag morgen stod jeg i dusjen. Plutselig ble vannet vekselsvis veldig varmt og veldig kaldt. Fra kjøkkenet hørte jeg at Thomas tok kranen hardt opp og hardt ned mange ganger. Dagen var for fin til å la seg bli irritert, så jeg dusjet ferdig og tenkte at dette måtte jo være bra for blodomløpet. Jeg tørket meg lenge og vel, og da jeg kom ut fra badet så jeg Thomas’ gutteaktige smil; «Nå? Hvordan var dusjen? Hvordan var vannet? Kaldt? Hehehe!». Jeg svarte forvirret: «Øh. Helt fint.  Jeg onanerte.». Han ble like forvirret og sa ikke noe mer om spøken.

Og så…  Mange måneder senere: Jeg våknet en søndag morgen. Jeg hørte at Thomas dusjet. Jeg listet meg til kjøkkenet og tok lydløst kranen opp og ned. Mange ganger. Så listet jeg meg tilbake til sengen. Ikke lenge etter kom Thomas ut fra badet. Han rev opp soveromsdøren. Jeg tittet opp fra under dynen med søvndrukne øyne. «Sov du?», spurte han mistenksomt. «Ja», gryntet jeg og tørket søvnen vekk fra øyne og munn. Han mumlet «Javel», og gikk ut igjen.

2-0 til meg, Thomas. Du har sikkert glemt dette, men jeg har lagret det i hjerte og hjerne.